Tag Archives: den kalde krigen

6. august: Atomvåpen, Øverland og å forandre mening

På denne dag:

I forrige uke var det 70 år siden amerikanerne droppet atombombene over Hiroshima og Nagasaki. Bombene tok livet av over 100.000 japanere, hvorav de aller fleste var sivile. Den såkalte atomalderen ble født. Når denne fyller 70 år i 2015, har verden ifølge Federation of American Scientists over 15.000 atomstridshoder, hvert av dem kan legge en hel by i ruin. Jeg er derfor blant dem som mener at antallet atomstridshoder skal drastisk ned. Selv om antallet hadde vært redusert til en prosent av dagens nivå, hadde det resterende arsenalet nok sprengkraft til å ødelegge kloden vår.

På denne bakgrunnen er det interessant å lese om vår dikter Arnulf Øverlands støtte til atomvåpen tidlig på 1950-tallet:

dersom vi blir angrepet nytter det ikke å forsvare seg med «humane» våpen, det måtte bety våpen som ikke gjør noe vondt. Skal vi forsvare oss, må det være med effektive våpen. Og jeg begriper ikke hvorfor man i det hele tatt beslutter seg til å lage vannstoff-bomben, dersom det ikke er for å bruk den hvis det skulle vise seg å være nødvendig. Men man griper ikke til dette våpen uten i ytterste nød. (Arbeiderbladet 16.02.1950, referert i Sundvall, 2015, s. 235)

Fra før kjente jeg til, og jeg har likt, Øverlands oppfordring til engasjement for en mer rettferdig verden:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Diktet har siden 1936 blitt brukt for å fremme vidt forskjellige saker. Skribenten og kommunisten Steigan har eksempelsvis skrevet «Du må ikke sove 2.0» der han påpekte opprustningen fra USAs side. Men hvilken «urett» refererte Øverland opprinnelig til, i diktet «Du må ikke sove» fra 1936? Han siktet til Hitler-tilhengere: «du vet, han vil vifte med sabel og flag!/ Og så skal han ut i en skur av stål/ og henge igjen i en piggtrådsvase/ og råtne for Hitlers ariske rase!«.

Allerede i 1935 advarte Øverland mot nazismen i essayboken «Den frie ord». Årstallet 1935 minner meg om filmsnutt av dronning Elizabeth i England som gjorde nazihilsen. Filmen var angivelig fra perioden 1933-34 da dronningen var et 7 år gammelt barn. Hun kan ikke klandres for handlingen, men på det tidspunktet burde de voksne i kongehuset ha kjent til Hitlers skumle planer.

Det er kanskje ikke så sjeldent at mennesker gir støtte til revolusjonære grupper som viser seg å tyrannisere folket etter at de kommer til makten. I bloggen har jeg skrevet en del om folk som støttet kommunistene i Vietnam under Vietnamkrigen, som f.eks. Joan Baez. Nå vil jeg tilbake til Øverland. Mens dikteren kanskje forut for sin tid protesterte mot Hitlers bokbål og krenkelse av ytringsfrihet, forsvarte han samtidig Stalin. I boken «Den frie ord» fra 1935 viste Øverland sympati for proletariatets diktatur:

Vi skal heller ikke la oss by sammenligningen mellem Hitlers diktatur og proletariatets diktatur. Det ene har til hensikt å holde folket i slaveri under den private kapital. Det annet har til hensikt å avskaffe den private kapital og gi folket den økonomiske frihet, som er det nødvendige grunnlag for all åndelig frihet. Og det er ikke akkurat det samme!

Det ene er en enkelt kapitalistgruppes diktatur, det annet er arbeiderklassens diktatur, som skal bestå, inntil klasseforskjellen er ophevet. Det er slett ikke det samme!

Men allerede i 1937, året «Du må ikke sove» ble utgitt, holdt Øverland talen «Moskva-processene» på et NKP-møte i Oslo, der han påpekte at «nu er vi vidne til, at det russiske folk, som blev befridd av Lenin, Trotzki, og dem som nu er henrettet, under Stalins ledelse er på vei tilbake til eneveldet.» Øverland meldte seg ut av kommunistpartiet med det samme. I en tale han holdt i Göteborg i februar 1940, to måneder før tyskernes overfall av Norge, advarte han like mye mot Hitler som mot Stalin:

I Moskva innleder Stalin en serie av processer mot alle sine gamle medarbeidere, hele den gamle garde, og lar henrette alle dem som på en eller annen måte har utmerket sig, alle dem hvis navn var blitt kjent. (…) Og nu innfører den store Stalin, vår frelser og far, vår geniale fører og videnskapsmann – han innfører et erkereaksjonært despoti, slutter forbund med Hitler, faller inn i Polen, …

Året etter arresterte tyskerne ham og sendte ham til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Han satt bak lås og slå inntil krigens slutt.

Med krigens slutt i 1945 ble nazistene overvunnet. Men Stalin besto. I 1949 prøvesprengte sovjeterne atomvåpen. Samme år overtok kommunistene i Kina hele fastlandet og drev Chiang Kai-shek til Taiwan. Øverland må ha opplevd kommunistenes ekspansjon som truende, noe som antakelig var bakgrunnen for hans støtte til atomvåpen i 1950.

Ville Øverland endret sin mening om atomvåpen fra 1950 hvis han hadde levd i dag? Det er mulig, for han har selv skrevet at «Hva vi mente for femti år siden, og hva vi mener idag, det lar seg vanskelig sammenligne» i essayet «Om å forandre mening» fra 1960 (Øverland, 1963). I samme essayet har han flere påstander som jeg mener fortsatt gjelder i dag, som for eksempel:

Radikalisme er et ungdommelig anlegg, og den har ikke så meget å gjøre med kritisk vurdering som med protestholdning overfor autoritær myndighet.

Eller om mellomkrigstiden som rystet ham:

Der har hendt ting som vi ikke trodde var mulig. To verdenskriger. I mellem dem to blodige revolusjoner, påfulgt av fascistisk og stalinistisk reaksjon, undertrykkelse av ytringsfriheten, utryddelse og deportasjon av store folkegrupper, ja, hele folk.

At disse begivenheter virket på meg, slik at jeg var nødt til å forandre mening om mange ting, det innrømmer jeg så gjerne.

Øverlands helomvendinger gjorde at historiker Eirik Wig Sundvall sammenlikner dikteren med den ungarske forfatteren Arthur Koestler, som forandret seg fra en troende kommunist på 1930-tallet til å bli en anti-kommunist på slutten av 1940-tallet. I Vietnam har vi også mange eksempler på unge menn og kvinner som sluttet seg opp om Ho Chi Minhs bevegelse i 1945 og som senere forlot bevegelsen, spesielt etter 1949 da Staten Vietnam ble dannet under ledelsen av den tidligere keiseren Bao Dai. Under Vietnamkrigen forlot titusener kommunisttilhengere FNL/Hanoi for å gå over til Sør-Vietnam, noe som er lite skrevet om i historiebøkene.

Virkeligheten er ikke svart/hvitt. Historien bør heller ikke være det. Følg gjerne med denne bloggen.

Litteraturliste

  • Steigan: Du må ikke sove 2.0
  • Sundvall, E. W. (2015). Dikteren og atombomben – Arnulf Øverlands vei mot en provestlig antitotalitarisme. I Ø. Sørensen, B. Hagtvet & N. Brandal (Red.), Demokratisk beredskap: intellektuell motstand mot totalitære fristelser (s. 328 s.). Oslo: Dreyer.
  • Øverland, A. (1935). Det frie ord. Oslo: Fram.
  • Øverland, A. (1963). I tjeneste hos ordene: foredrag og artikler. Oslo: Aschehoug.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

Lee Kuan Yew og Singapore: dominobrikken som sto seg

Mandag før palmehelgen gikk Singapores landsfader Lee Kuan Yew (1923 – 2015) bort, 92 år gammel. Han var mest kjent som statsminister i perioden 1959 – 1990. I denne perioden transformerte juristen Lee et multietnisk Singapore fra en liten øy som ble kastet ut av Malaysia, til å bli en økonomisk tiger i Asia. Hans regime var autoritært, men korrupsjonsfritt.

Mindre kjent er hans støtte til USAs engasjement i Vietnam, i hvert fall fra midten av 1960-tallet. Under sitt besøk i USA i 1967, mens amerikanernes holdning til Vietnamkrigen var i ferd med å snu, understreket Lee at USA burde være sterk for å stoppe kommunistene fra Nord-Vietnam. I sine memoarer mange år senere skrev han om hvordan Singapore dro nytte av USAs intervensjon i Vietnam:

Although American intervention failed in Vietnam, it bought time for the rest of Southeast Asia. In 1965, when the US military moved massively into South Vietnam, Thailand, Malaysia and the Philippines faced internal threats from armed communist insurgents and the communist underground was still active in Singapore. Indonesia, in the throes of a failed communist coup, was waging konfrontasi, an undeclared war against Singapore. The Philippines was claiming Sabah in East Malaysia. Standards of living were low and economic growth slow. America’s action enabled non-communist Southeast Asia to put their own houses in order. By 1975 (when the Vietnam war ended) they were in better shape to stand up to the communists. Had there been no US intervention, the will of these countries to resist them would have melted and Southeast Asia would have most likely gone communist. The prosperous emerging market economies of Asean ( Association of Southeast Asian Nations) were nurtured during the Vietnam War years.

Dominoteorien. Med andre ord, mens Sør-Vietnam og USA kjempet desperat for å støtte den første dominobrikken Sør-Vietnam, fikk andre dominobrikker i Asia tid til å befeste sin stilling. Etter at den første brikken falt i 1975, var de andre brikkene sterke nok til å stå seg. Krigen kostet Vietnam og USA enormt.

Jeg har tidligere skrevet kort om Asia i den kalden krigen. I historien om Vietnamkrigen og den kalde krigen er Asias stemmer sjelden inkludert. På denne bakgrunnen er det interessant å se intervjuet med Lee Kuan Yew i USA i 1967:

Les også artikler fra 1967:

Legg igjen en kommentar

Filed under Sør-Vietnam, USAs engasjement

Reagans utenrikspolitikk og Vietnam-syndromet

I dag 30. april er det nøyaktig 38 år siden nordvietnameserne tok over Saigon og gjorde slutt på Vietnamkrigen. Siden har Sør-Vietnam vært styrt av et kommunistdiktatur.

USA hadde trukket alle sine styrker ut av Vietnam to år tidligere, etter Parisavtalen i 1973. I USA var stemningen at man ikke lenger ville engasjere seg mot kommunistene. Sovjetunionen benyttet USAs manglende vilje til konfrontasjon og sendte våpen og soldater til Afrika (Angola 1975) og deretter Afghanistan.

Men Reagan tok et oppgjør med president Carters tilsynelatende svake utenrikspolitikk. I august 1980 lanserte Reagan som presidentkandidat begrepet ”Vietnam-syndromet” på et møte i Chicago. Han ville ha fred, men ikke fred for enhver pris:

”Det må ikke være en fred med ykmykelse og gradvis kapitulasjon. Heller ikke den type fred påtvunget Tjekkoslovakia av sovjetiske stridsvogner for 12 år siden. Heller ikke freden som kom til Sørøst-Asia etter at Parisavtalen ble undertegnet”, hevdet Reagan.

Ronald Reagan with President Thieu

Reagan på besøk hos Sør-Vietnams president Thieu i Saigon 1971

Parisavtalen ble forhandlet frem av Kissinger under Nixons periode.

Reagan vant som kjent presidentvalget i 1980. Som president økte han forsvarsbudsjettet. Han satte i gang stjernekrigsprogrammet. Sovjet prøvde å matche opprustningen, men deres økonomi klarte ikke å bære de økende forsvarsutgiftene. Da Gorbatjov ble sovjetisk sjef i 1985, ble han nødt til å reformere samfunnet og inngå en rekke nedrustningsavtaler med USA. Dermed ble det slutt på den kalde krigen.

Og vi kan dermed trekke en lang linje mellom Vietnamkrigen, Vietnamsyndromet og slutten på den kalde krigen.

Legg igjen en kommentar

Filed under USAs engasjement