Monthly Archives: mars 2011

26. mars: Sør-Vietnams jordreform

På denne dag:

26. mars var merkedag for bøndene i Sør-Vietnam i perioden 1970-1975 (Ngày nông dân Việt Nam). Bakgrunnen var «Lov om jord tilbake til åkerbrukerne» (Luật người cày có ruộng) som president Nguyễn Văn Thiệu signerte den 26. mars 1970. Loven går ut på at jord skal eksproprieres fra storbønder og gis til leiebønder som tidligere måtte betale for å leie dyrkbar jord.

Frimerker som minnes jordreformen i Sør-Vietnam

Den skjeve jordfordelingen arvet Sør-Vietnam fra de franske koloniherrene. I 1930 dyrket leiebøndene 80 % av jordbruksareale (Phạm Cao Dương 1967: 113). Franskmennene forlot Vietnam etter Genève-avtalen i 1954 da landet ble delt i to. Både Nord- og Sør-Vietnam gikk i gang med omfordeling av jord. Nord valgte Maos brutale modell, mens sørvietnameserne gikk en annen vei.

President Ngô Đình Diệm i sør forsøkte med sin forordning nr. 57 (22. oktober 1956) å omfordele dyrkbar jord. Meningen var å ekspropriere jord fra 2.000 vietnamesiske og 100 franske jordeiere. Dissse kunne beholde 1.000 mål jord hver, mens resten, tilsammen 6.500.000 mål, skulle eksproprieres av staten. I 1967 hadde man klart å omfordele 2.750.000 mål jord til 130.000 familier, dvs. 10 % av leiebøndene. Ved ekspropriering fikk storbøndene kompensasjon i form av kontant og obligasjoner.

Jordreform i krigstid

I 1960- og  70-tallet sjonglerte sørvietnameserne mellom flere livsnødvendige oppgaver: å yte motstand mot kommunistenes invasjon fra nord, bygge opp et skjørt demokrati og gi jord til fattige leiebønder. På denne bakgrunnen vedtok president Nguyễn Văn Thiệu jordreformen i 1970. Idéen var på ingen måte ny, siden liknende jordreformer også ble gjennomført i Taiwan, Sør-Korea og Japan. Under president Thiệus jordreformsperiode på 5 år ble 77 % av leiebøndene jordeiere.

1930: 80 % av jord ble dyrket av leiebønder i Sør-Vietnam.

1975: 70 % av landsbybefolkningen var bønder som eide mellomstore gårdsbruk.

President Thiệu fikk naturligvis støtte fra de nye jordeierne, noe som var hans intensjon med reformen. Sytti prosent av landsbybefolkningen besto av bønder som eide mellomstore gårdsbruk. De eide tilsammen 80 % av jordbruksareale, 70 % av landbruksutstyr og 90 % av oppdrettsdyr i 1975 da kommunistene vant krigen. De nye makthaverne fra nord møtte naturligvis sterk motstand fra sørvietnamesiske bønder da disse ble tvunget til kollektivisering.

I 1988 vedtok Vietnam en ny landbrukslov som gav opp kollektivt jordbruk. Bøndene fikk større frihet til å velge produksjonsmetode og bedre bruksrettigheter, selv om jord fortsatt var statens eiendom. Dermed er vi på vei tilbake til ønsket tilstand som i Sør-Vietnam før 1975.

Kilde:

  • Phạm Cao Dương. Thực trạng của giới nông dân Việt-Nam dưới thời Pháp thuộc. Nhà sách Khai Trí 1967. Han har utgitt en tilsvarende bok på engelsk: Vietnamese Peasants Under French Domination, 1861-1945, Monograph Series No. 24
  • Trung Dinh Dang. Post-1975 land reform in Southern Vietnam: How local actions and responses affected national land policy. Journal of Vietnamese studies 2010, Vol. 5, Issue 3, pps. 72-105.
  • Martin Ravallion and Dominique van de Walle. Land Allocation in Vietnam’s Agrarian Transition: Part 1: Breaking up the Collective Farms. World Bank

1 kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

23. mars: Den første kontroversen om TV-dekningen

På denne dag:

Debatten om media og TV-dekningen av Vietnamkrigen brøt første gang ut i dag for 45 år siden (23. mars 1966). Bakgrunnen var et eget portrettprogram om den svenske forfatteren Sara Lidman (1923-2004) som hadde vært i Nord-Vietnam. Lidman brukte portrettintevjuet for å trekke opp «lange og detaljerte historiske perspektiver over Indo-Kinas utvikling, Geneveavtalen og Diemregimet.» (Bastiansen 1997: 41) På intervjuet hadde hun full kontroll, og intervjueren Kari Borg Mannsåker fikk liten tid til kritiske spørsmål.

NRK fikk proteststorm etter portrettprogrammet. Hvorfor? Inntil 1966 hadde mange nordmenn støttet Sør-Vietnam. Arbeiderbladet skriver den 11. mars 1966: «Om Nord-vietnams uopphørlige aggresjon mot Syd-vietnam med sikte på å legge det under kommunistisk herredømme, rår ingen tvil.» I ettertid viser det seg å være riktig.

Så brakte Sara Lidman med seg hjem et helt annet budskap etter en månedsreise i Nord-Vietnam. Lidmans budskap var egentlig nordvietnamesernes budskap, fortalt av en svensker: det var ikke noe nød i Nord-Vietnam. Barn hadde mat og klær, de gikk i skoler. Hun så aldri noen underernærte barn, osv (Bastiansen 1997: 40)

Boken hennes (Rapport fra Hanoi. Pax 1966) viser samme syn. Der kan man lese at Nord-Vietnams forfattere har «adgang til all den litteratur de måtte ønske seg» [sic] (Lidman 1966: 47). Ikke et ord om «Nhân Văn Giai Phẩm«-forfatterne som satt bak lås og slå. Eller om forfatteren Nguyễn Chí Thiện som ble fengslet i 27 år i Nord-Vietnam. Lidman skrev ikke særlig pent om det sørvietnamesiske regimet.

«Svärmeri för utopiska och ideologiska svartvita lösningar har präglat 1900-talets historia antingen det handlar om nazism, stalinism, fascism eller maoism. Seklet är späckat med ideologiska bländverk och förförelsekonster som ledde till den ena katastrofen efter den andra.» (Svenska Dagblad 2006)

På den tiden kunne meget få journalister komme inn i Nord-Vietnam. Kritiske journalister ble ofte høflig avvist: «vi har ikke hotellplass». Kun regimevennlige personer ble sluppet inn. Lidman tilhørte dermed en sjelden gruppe som man på forhånd kunne forvente at de ville snakke med nordvietnamesernes stemme. På samme måte finnes det svenske Jan Myrdal og norske Pål Steigan som nektet at det fantes folkemord i Kambodsja etter besøk hos smilende Pol Pot.

Intervjuene med Sara Lidman i mars 1966 var «et vendepunkt i den norske TV-debatten» i følge mediaforskeren Henrik Grue Bastiansen (Bastiansen 1997: 46). Stemningen snudde: mange nordmenn vendte ryggen til sørvietnameserne og så på Nord-Vietnam som mer legitimt og demokratisk. Dette skjedde i samme år som Sør-Vietnam dannet en grunnlovsdannende nasjonalforsamling som laget grunnlaget for videre demokratisering.

Lidmans «Rapport fra Hanoi» var et partsinnlegg. I og for seg ikke noe galt med det i et demokrati. Problemet er at mange nordmenn lot hennes (og Hanois) virkelighetsbeskrivelse erstatte, isteden for å supplere, den gjeldende opinionen om Vietnamkrigen. Frontruten ble dermed isbelagt. Kun et venstresidig sidesyn var tillatt. Slik har det vært for en del nordmenn helt til i dag.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Media og Vietnamkrigen

11. mars: Den første uavhengighetserklæringen i 1945

På denne dag:

I dag for 66 år siden (11. mars 1945) erklærer keiser Bao Dai at Vietnam kansellerer protektoratsavtalen med Frankrike. Dette gjør slutt på det franske herredømmet over Vietnam som har vart i 80 år. Denne uavhengighetserklæringen er mindre kjent enn den som Ho Chi Minh leste opp seks måneder senere den 2. september.

I sin erklæring slo keiser Bao Dai fast:

In view of the world situation and of the situation of Asia in particular, the government of Vietnam proclaims publicly that as of today, the protectorate treaty with France is abolished and that the country takes back its rights to independence.

Vietnam will endeavour with its own means to develop so as to merit the status of an inde­pendent state and will follow the directives of the common Manifesto of Greater East Asia to bring the help of its resources to common prosperity. Therefore the government of Vietnam has confidence in Japan’s loyalty and is determined to collaborate with this country to reach the aforesaid objective.

Keiser Bảo Đại. Noen historikere mener han var marionett. Jeg tror han forsøkte det beste alternativet for sitt folk.

Kjente Vietnam-historikere som Goscha og Tønnesson kaller Bao Dai marionett. De oppgir ikke kriterier for å bli kalt marionett, men tenker muligens at Bao Dais erklæring også innebærer at Vietnam blir en del av Den store øst-asiatiske blokken under Japan.

Men hva kunne Bao Dai gjort? Flykte til England som kong Haakon?

Bao Dai valgte å akseptere uavhengigheten tilbudt av japanerne. Og året etter forklarte han hvorfor:

”Jeg kunne akseptere den eller avvise den. Hvis jeg hadde valgt det siste, ville japanerne pålagt sin administrasjon. Jeg valgte å redde mitt folk fra det verste. Så de gav oss uavhengighet, som var det første alternativet”
(Le Monde 23. februar 1946, sitert av Hammer: 47).

Han gjorde altså sitt beste i flyttingen fra ilden til asken. Men han satt ikke askefast så lenge, siden han måtte abdisere seks måneder senere.

Før vi skal dømme keiser Bao Dai er det viktig å tenke på situasjonen i Vietnam før 1945. Selv med 35.000 japanske soldater i Indokina fortsatte de franske styremaktene å undertrykke vietnameserne under den annen verdenskrig. Vietnamesernes motstandsbevegelser ble effektivt slått ned på. I mars 1945 satt åtte til ti tusen vietnamesiske politiske fanger i franske fengsler. (Hammer: 30)

“I would prefer to be a citizen of an independent country rather than Emperor of an enslaved one.” (Bảo Đại)

Derfor fikk mange vietnamesere en følelse av reell befrielse i mars 1945, etter japanernes kupp den 9. mars. Bao Dai prøvde å finne det beste alternativet for Vietnam. Jeg tror ikke han var en nikkedukke – altså uten evne til å tenke og handle selvstendig – slik historikerne som Goscha og Tønnesson har dømt ham. Han var bedre enn det!

Kilde:

Ellen J. Hammer. Struggle for Indochina, 1940-1955. Stanford University Press 1955

1 kommentar

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

9. mars: Ildfluer over Ha Noi, eller japanernes kupp

På denne dag:

Onkel! Hvorfor flyr mange ildfluer over Ho Tay?, ropte nevøen til Vũ Quốc Thúc på kvelden den 9. mars 1945. Ho Tay er Vestinnsjøen i Ha Noi, og «ildfluene» (đom đóm) som lyste opp den svarte himmelen over Ha Noi var kuler fra kampen mellom japanerne og franske styrker.

Den 9. mars 1945 angrep japanerne franske poster i Vietnam. De møtte lite motstand, og dagen etter hadde japanerne kontroll over hele landet. Over natten falt det 80 år gamle franske  herredømmet over Vietnam. Franskmennene ble sperret inne i fengslet.

Japanerne og franskmennene side om side fra 1940

Japanerne hadde stasjonert sine tropper i Vietnam siden 1940. I motsetning til situasjonen i britiske og hollandske kolonier i Asia der japanerne jaget bort kolonimaktene og okkuperte landene, fikk japanerne tillatelse fra den franske Vichy-regjeringen til å ha sine soldater i Vietnam. Frankrike hadde fortsatt kontroll over administrasjonen. Japanerne holdt en lav profil, men brukte Vietnam som base for angrep på de allierte på Filippinnene, i Malaysia, Indonesia og Singapore.

Afteposten skriver om det japanske kuppet den 9. mars 1945

Så kom Normandie-angrepene i juni 1944 som endte med at de Gaulle overtok makten i Frankrike. Dette gav ringvirkninger i Vietnam, der franskmennene intensiverte motstanden mot japanske styrker. I januar 1945 kom amerikanske fly og bombet japanske skip utenfor Saigon. Japanerne fryktet at USA ville angripe Vietnam. I så fall ville franske styrker slutte seg til amerikanerne. For å redusere franske styrkers slagkraft gjennomførte japanerne derfor kuppet den 9. mars 1945.

Stor betydning

Det franske kolonistyret  i Vietnam hadde i 80 år skapt et inntrykk av at den franske makten var uovervinnelig. Nettopp derfor hadde mange vietnamesere et stort håp om uavhengighet i forbindelse med japanernes kupp, de fikk se at det gikk an å velte det franske maktapparatet.

Samtidig gav japanerne vietnameserne friere spillerom enn i andre land. Dette skjedde ikke uten store interne stridigheter i Japan. De japanske militære ville ha full kontroll over Vietnam, mens de politiske lederne ville gi større politisk makt til vietnameserne, og politikerne vant.

Fremvekst av revolusjonære bevegelser

Etter kuppet den 9. mars 1945 fikk revolusjonære bevegelser, både nasjonalister og kommunister, en oppblomstring. Hvorfor? Det finnes to forklaringer:

– For det første: Tenk deg at huset ditt har vært okkupert av grådige fremmede mennesker i 80 år. Så kommer naboen som først låner et rom og deretter kaster ut de fremmede husokkupantene, og lover deg mer kontroll over eget hus. Hvilken begeistring det ville vært? Derfor ble vietnameserne heftig begeistret da de våknet den 10. mars 1945 og fant franske herrer med hengende hode bak lås og slå.

– For det andre: Vietnameserne ble kvitt det undertrykkende franske politiapparatet som effektivt slo ned på antifranske bevegelser. Fransk politi arbeidet aktivt også under den annen verdenskrig for å holde motstandsbevegelsen nede.

Historieskrivingen

I Aschehoug-historielærebok Tidslinjer (2009) står det at den nasjonale motstandsbevegelsen hadde «kjempet mot japansk okkupasjon under den annen verdenskrig». I virkeligheten var det lite motstand mot japanerne i Vietnam i denne perioden.

Riktignok samarbeidet Ho Chi Minhs tilhengere med de allierte, på samme måte som Stalin var alliert med USA og England i kampen mot Hitler. Fram til japanerne kapitulerte i august 1945 hadde Viet Minh en håndfull soldater som neppe ble involvert i noen kamper. Derfor mener jeg at læreboka forenkler og overdriver historien om den japanske okkupasjonen og motstanden mot den.

Jeg vil overhode ikke forsvare japanernes brutalitet mot sivilbefolkningen i Vietnam og andre land. De må stå ansvarlige for sine gjerninger.

Jeg synes likevel at historikerne burde jobbe litt mer for å få frem nyansene i historien om det japanske kuppet. Det som skjedde i andre sørøst-asiatiske land behøver ikke å være det samme som skjedde i Vietnam.

Konklusjon

Kuppet den 9. mars 1945 har en stor betydning for Vietnams moderne historie. Den tenner et gnistrende håp på samme måte som ildfluene som lyser opp i mørke kvelder.

Kilder:

Vũ Quốc Thúc. Thời Ðại của Tôi. Tập II, 2010, side 210
Lê Mạnh Hùng. Nhật đảo chính Pháp tại Việt Nam năm 1945.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Militærhistorie

6. mars: Den første avtalen mellom Frankrike og Vietnam

På denne dag:

I dag for 65 år siden (6. mars 1946) ble den første avtalen mellom Republikken Viet Nam og Frankrike undertegnet, der kommunistlederen Ho Chi Minh åpnet døren og tok imot franske styrker som skulle okkupere Nord-Vietnam. I denne «preliminære avtalen»  (La convention préliminaire du 6 mars på fransk, eller Hiệp ước sơ bộ 6/3/1946 på vietnamesisk) anerkjenner Frankrike Republikken Viet Nam som en fri stat innen Den franske unionen, mens den vietnamesiske regjeringen stiller seg vennligsinnet overfor franske styrker som skal komme til Nord-Vietnam og avløse kinesiske styrker der.

Avtalen ble undertegnet av kommunistlederen Ho Chi Minh og den franske kommissæren Sainteny. I tillegg skrev nasjonalistenes representant Vu Hong Khanh også under avtalen.

Uken før hadde kineserne inngått Chungking-avtalen med Frankrike den 28. februar 1946, hvor Frankrike gav Kina mange privilegier i Indokina. Dermed kunne kinesiske styrker trekke seg tilbake fra Vietnam og overlate Nord-Vietnam til franske styrker. Kineserne hadde kommet til Nord-Vietnam i 1945 for å avvæpne japanerne etter at disse kapitulerte i august. 

Den norske historikeren Stein Tønnesson kaller dette «den kinesiske fella» i boka si om Vietnam 1946 (University of California Press 2010: 39-64). Den gikk ut på at kineserne lot franskmennene seile inn i Hai Phong for å bli beskutt. Ho Chi Minh skrev under avtalen i hui og hast. Kineserne fikk mange rettigheter i Indokina i følge Chungking-avtalen. Frankrike fikk Nord-Vietnam, men hva fikk Ho Chi Minh? Det ser ut som han brukte avtalen som en pause i kampen mot utenlandske styrker. Tross grundig omtale av 1946-hendelsene skriver Tønnesson ikke at Ho Chi Minh også brukte pausen for å bli kvitt vietnamesiske rivaler, dvs. ikke-kommunistiske nasjonalister. Kan man snakke om Ho Chi Minhs felle for nasjonalistene?

Selektiv historieskriving

Nasjonalistene følte seg dolket i ryggen av Ho Chi Minh på grunn av avtalen. Hvorfor? Det er fordi han åpnet porten og ønsket Frankrike velkommen mens nasjonalistene fortsatt satt i en felles regjering med Ho Chi Minh hvor målet var å bygge opp en uavhengig stat.

Befolkningen ble sjokkert over avtalen. Etter at Tran Trong Kim-regjeringen april 1945 erklærte seg fri fra Den franske unionen ville ikke folket å ta imot franskmennene igjen. Når Ho Chi Minhs kamerater senere skrev historien fremhevet de hans syn og ignorerte folkets protest.

Tønnessons kapittel om avtalen følger samme mønster der han refererer til kommunistenes kilder, dvs. Vo Nguyen Giap og Nguyen Khac Vien. Kapitlets øvrige referanser (>80) reflekterer vestlige historikeres syn. Boken befinner seg derfor midt i hovedstrømmen av den selektive historiografien (historieskrivingen) om Vietnamkrigen der vestens syn dominerer og vietnamesiske nasjonalister er ignorert. 

Konklusjon

Den preliminære avtalen den 6. mars 1946 var den første våpenhvileavtalen som Ho Chi Minh inngikk. Den havarerte på samme måte hans neste våpenhvileavtale (Genève 1954) og fredsavtalen i 1973 som hans kamerater undertegnet.

For meg bekrefter avtalen noe som alle vet, at historien er kompleks. Mange ser på Ho Chi Minh som nasjonalist, men han kunne både erklære landet uavhengig i 1945, og deretter akseptere landet som en del av den franske unionen i 1946 og ta imot franske styrker med åpne armer. Det er Ho Chi Minhs list.

 

Referanser

Den preliminære avtalen den 6. mars 1946, avtaleteksten på engelsk:

1. The French Government recognizes the Vietnamese Republic as a Free State having its own Government, its own Parliament, its own Army and its own Finances, forming part of the Indochinese Federation and of the French Union. In that which concerns the reuniting of the three «Annamite Regions» [Cochinchina, Annam, Tonkin] the French Government pledges itself to ratify the decisions taken by the populations consulted by referendum.

2. The Vietnamese Government declares itself ready to welcome amicably the French Army when, conforming to international agreements, it relieves the Chinese Troops. A Supplementary Accord, attached to the present Preliminary Agreement, will establish the means by which the relief operations will be carried out.

3. The stipulations formulated above will immediately enter into force. Immediately after the exchange of signatures, each of the High Contracting Parties will take all measures necessary to stop hostilities in the field, to maintain the troops in their respective positions, and to create the favorable atmosphere necessary to the immediate opening of friendly and sincere negotiations. These negotiations will deal particularly with:

a. diplomatic relations of Viet-nam with Foreign States
b. the future law of Indochina
c. French interests, economic and cultural, in Viet-nam.

Hanoi, Saigon or Paris may be chosen as the seat of the conference.

DONE AT HANOI, the 6th of March 1946
Signed: Sainteny
Signed: Ho Chi Minh and Vu Hong Khanh

Source: The Pentagon Papers, Gravel Edition, Volume 1, Chapter 1 (Boston: Beacon Press, 1971), pp. 18-19

——————————————————————————–

Andre kilder:

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien