Trumandoktrinen og oppdemningspolitikken

Trumandoktrinen og oppdemmingspolitikken brukes ofte for å forklare den kalde krigen og Vietnamkrigen. Men hvem var Truman og hva gikk doktrinen ut på?

Bakgrunnen for Trumandoktrinen kan trekkes tilbake til Jaltakonferansen (også kalt Krimkonferansen) i februar 1945, da statslederne Stalin, Roosevelt og Churchill diskuterte videre krigføring mot Hitler og fordeling av  okkupasjonssonene. Etter at den amerikanske presidenten Roosevelt døde 12. april 1945, tok visepresident Harry S. Truman (1884-1972) over som president. Mens Roosevelt var naiv overfor Stalin, var Truman mer antikommunistisk. Senere i 1945 klarte ikke statslederne å bli enige om fordelingen av okkupasjonssonene.

I februar 1946 sendte den amerikanske diplomaten George F. Kennan et langt telegram fra Moskva der han advarte mot samarbeidet med Stalin. Ifølge Kennan var Stalin diktatorisk, og Vesten må demme opp hans fremstøt inntil Sovjetsystemet en dag ville rase sammen. «Kennans lange telegram» gjorde ham til oppdemningspolitikkens far.

Ifølge «prosentavtalen» om fordelingen av okkupasjonssonene etter andre verdenskrig skulle UK/USA okkupere 90 % av Hellas, mot Sovjet 10 %. Kommunistene i Hellas gjorde opprør i 1946, der de britiske styrkene okkuperte. Storbritannia ba USA om hjelp. Samtidig krevde Sovjet adgang til Tyrkias Bosporos som er stredet mellom Balkanhalvøya og Lilleasia (Turkish Straits crisis). USA så på krisene i Hellas og Tyrkia som trussel fra Sovjet. President Truman brukte innholdet i Kennans lange telegram for å få kongressen til å gi støtte til landene som ville hindre Sovjetunionens innflytelse. Dermed kom oppdemmingspolitikken, som inkluderte Trumandoktrinen og Marshallhjelpen. Storbritannia var det landet som mest applauderte for oppdemmingspolitikken, siden Storbritannia trengte støtte fra USA. (Storbritannia var også en pådriver for dannelsen av NATO i Vest-Europa.)

Trumandoktrinen gikk ut på at USA skulle ta på seg rollen med å støtte alle frie folk som var truet av væpnede minoriteter i eget land eller av ytre press. USA var altså villig til å spille en aktiv rolle i konflikter i hele verden. På den måten varslet Trumandoktrinen om Storbritannias abdisering fra verdensrollen og USAs inntreden som verdenspolitiet.

Statue av Marshall i Oslo, reist av takknemlige nordmenn

Marshallhjelpen var oppkalt etter Trumans utenriksminister Marshall. Marshallhjelpen var et gjenoppbyggingsprogram for Europa. Målet var å hindre økonomisk og sosial forverring i Europa etter den andre verdenskrig, for dermed å motvirke at europeerne fant veien til ytterliggående bevegelser. Storbritannia fikk den største delen av Marshallkaken uten Storbritannia hadde den største trusselen fra kommunistene eller fikk største ødeleggelser på grunn av andre verdenskrig. Både Sovjetunionen og de østeuropeiske landene ble tilbudt Marshallhjelpen. Sovjetunionen sa nei takk og presset sine allierte til å gjøre det samme. Det kan argumenteres at bakgrunnen for Marshallhjelpen kan trekkes tilbake til Roosevelts «New Deal«, et program der man brukte den amerikanske statsmakten for å gjenreise USA etter finanskrisen på slutten av 1920-tallet. Hovedelementene i New Deal var de 3 R-er: relief, recovery and reform.

Trusselen fra kommunistene spredte seg utover Europa. I 1949 lyktes Sovjetunionen å prøvesprenge atombomber. Samme år tok kommunistlederen Mao kontroll over Kina. Trusselen fra kommunistene ble oppfattet som stor. USA og Storbritannia ville hindre kommunismens ekspansjon i Asia og ga dermed «Marshallhjelpen» til flere land i Asia. Etter at Nord-Korea invaderte Sør i 1950, bestemte Truman seg for å trappe opp USAs engasjement i Vietnam .

En kritikk mot Trumandoktrinen går ut dens defensive karakter. Oppdemmingen betyr å demme opp. Det var ikke meningen å angripe fienden. Militært er det en kostbar strategi, vanskelig å lykkes med på lang sikt. Den amerikanske redaktøren Norman Podhoretz skrev følgende i 1980 om Koreakrigen og Vietnamkrigen:

«In refusing to do more in Korea than repel the North Korean invasion—in refusing, that is, to conquer North Korea as the commanding general, Douglas MacArthur, and his supporters on the Right wanted to do—the United States under Truman served notice on the world that it had no intention of going beyond containment to rollback or liberation.

Any lingering doubt as to whether this was the policy of the United States rather than the policy of the Democratic party was removed when the Republicans came into office in 1952 under Eisenhower. Far from adopting a bolder or more aggressive strategy, the new President ended the Korean war on the basis of the status quo ante—in other words, precisely on the terms of containment. And when, three years later, he refrained from going into Hungary, he made it correlatively clear that while the United States would resist the expansion of Soviet power by any and every means up to and including war, it would do nothing—not even provide aid to colonies of the Soviet empire seeking national independence and wishing to throw in their political lot with the democratic world—to shrink the territorial dimensions of Soviet control. […]

First we were countering Soviet expansionism, then we were drawing a line in Asia against Chinese expansionism similar to the one we had drawn in Europe against the Russians, then we were fighting to preserve the independence of a friendly country which had been invaded by another, and finally we were preserving the credibility of our commitments to allies in other parts of the world.

In short, to the casualties in blood of the Vietnam war was added another casualty—the loss of clarity which had marked the policy of the United States for twenty years through Democratic and Republican administrations alike.»

Oppdemningspolitikken ga altså konsekvens for måten amerikanerne og sørvietnameserne kjempet under Vietnamkrigen. De skulle hindre kommunistene fra å ha fotfeste i Sør-Vietnam. Hensikten var ikke å vinne, men å hindre tap. Det var også en del av Trumandoktrinen.

Trumandoktrinens død: det kan argumenteres at det var Nixon som gjorde slutt på Trumandoktrinen da han avamerikaniserte krigen i Vietnam.

Les også Årsaker til den kalde krigen og Vietnamkrigen

Kilde: (bl.a.) Danielsen, H. (2013). USA og den kalde krigen. Krig og fred i det lange 20. århundre. H. H. Waage, R. Tamnes og H. H. Vik. Oslo, Cappelen Damm Akademisk.