Category Archives: I dag i historien

6. desember: landsby i brann

På denne dag:

I dag for 50 år siden rapporterte Time Magazine at kommunistene satte den sørvietnamesiske landsbyen Dak Son i brann. Dak Son var en liten landsby i Dak Lak-provinsen med 2.000 sivile innbyggere. I landsbyen bodde montagnardere, dvs. et minoritetsfolkeslag som bodde i fjellet i Sør-Vietnam. Av landsbyens 2.000 innbyggere var de fleste kvinner og barn. Landsbyen hadde også 800 montagnardere som hadde søkt tilflukt der etter at de måtte forlate sine hjemsteder pga. kommunistenes stadige trakasseringer.

Terror. Natt til 6. desember omringet 600 Vietcong-soldater landsbyen. Bevæpnet med 60 flammekastere brente Vietcongsoldatene alt: hus, trær, gjerder, høner, kornlagre, … Folk skrek og løp, men de revolusjonære flammene sparte verken kvinner eller barn. Vietcong-soldatene tvang de 160 overlevende personene ut av gjemmestedene, skjøt ned og drepte 60 av dem på stedet og bortførte de gjenværende 100. Dagen etter fant man 252 døde, mens 500 var savnet. Det er ikke overraskende at Dak-Son-massakren ikke er nevnt i den pretensiøse dokumentaren om Vietnamkrigen av Ken Burns og Lynn Novick som vises i NRK i høst.

Krigsforbrytelse? Hvorfor var sivile montagnardere målet for overgrepet i en slik planlagt aksjon? Angivelig ville kommunistene advare montagnardene mot å søke beskyttelse hos det sørvietnamesiske regimet. Vel en måned etter Dak-Son-overgrepet kom flere Viet Congs overfall mot sivilbefolkningen i forbindelse med Tet-offensiven og Hue-massakren.

Vietcongs angrep på sørvietnamesiske landsbyer var på den tiden blitt vanligere da vietnamkrigen hadde vart i 10-12 år. Til tross for kommunistenes terrorisering fikk de sympati fra mange i Vesten. I mai 1967 klarte Arne Kokkvoll og kolleger til å få Arbeiderpartiets landsmøte til å fatte et vedtak som lød at «… [FNL] representerer en nasjonal og sosial reisning med oppslutning fra de store folkemasser i Vietnam … Arbeiderpartiet tar avstand fra den amerikanske regjeringens politikk i Vietnam …»  (Godbolt s. 134). Arbeiderpartiet tok altså parti med de revolusjonære flammene i Vietnam, og ikke med de sivile innbyggerne som søkte beskyttelse hos det sørvietnamesiske regimet.

Kilder:

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

10. november: Toppmøter i Øst og Vest

Kong vinter daler i år ned i Oslo den 10. november. Isteden for tykke regndråper som plasker på frontruten, slipper himmelen ned mer og mer slaps og snø i løpet av ettermiddagen. Den nordlige hemisfæren går definitivt inn i den kalde årstiden. Jeg lengter etter sommeren.

Samme dag  kan NATO-sjef Jens Stoltenberg mimre om tøværet etter den (forrige) kalde krigen sammen med forsvarsministrene som møttes i Brussel. Etter Berlinmurens fall sendte NATO hjem mesteparten av personellet og la ned mange kommandosentre. Nå maner Stoltenberg til mer penger til forsvaret hos NATO-land. Han vil også under toppmøtet 10.11.2017 sikre militær hjelp fra USA ved å opprette et kommandosenter som skal sørge for fri passasje over Atlanterhavet.

For egen sikkerhet trenger Europa assistanse fra USA. Norge visste det allerede i slutten av 1940. Før dette hadde Norge holdt seg nøytralt og håpet at Tyskland ville la Norge være i fred. Men tyskernes invasjon gjorde at kong Haakon ble båtflyktning i juni 1940.

At Norges sikkerhet var avhengig av mektigere nasjoner over Atlanterhavet, ble konstatert i talen utenriksminister Trygve Lie holdt den 15. desember 1940 i London. Han understreket viktigheten av samarbeidet med Storbritannia og USA for å hindre «angrep fra tyranniske aggressorer». Han kastet dermed nøytralitetspolitikken på båt, til tross for protesten fra statsminister Nygaardsvold. Trygve Lie ble etter krigen den første FN-generalsekretæren.

Hans tale fra 1940 markerte starten på den norske atlanterhavspolitikken. Mens Norge ba, nølte USA. Først et år senere ble USA dratt inn i verdenskrigen fordi japanerne desember 1941 angrep Pearl Harbor på Stillehavet. Siden har USA måttet forholde seg til både Øst og Vest, både Atlanterhavet og Stillehavet.

Samme dag som NATO har sitt toppmøte i Brussel, deltar lederne fra landene rundt Stillehavet i det årlige toppmøtet i APEC (Asia-Pacific Economic Cooperation). Organisasjonens formål er fri handel over Stillehavet. Men USAs president Donald Trump slår fast sin «Amerika først»-linje i toppmøtet i Da Nang, Vietnam. For øvrig ser vi ingen ny substans eller strategi i hans tale.

Ved siden av fri handel er Øst-Asias sikkerhet noe som opptar lederne. Regionen har mange pågående konflikter. Trusselen fra Nord-Korea er alvorlig nok. Men kinesernes annektering av øyene øst for Vietnam forstyrrer også freden i regionen. Det er ikke vanskelig for Trump å skjelle ut Nord-Korea, men han må trå forsiktig overfor mektige Kina. Det er ingen lett oppgave for Vietnam heller. I forhold til en aggressiv Kina er Vietnam som gresshoppen som prøver å velte vognen. Historiebøkene forteller oss at gresshoppen har klart å velte den kinesiske vognen før. Kommunistene i Hanoi som annekterte Sør-Vietnam i 1975, følger nå sørvietnamesernes tidligere strategi ved å invitere USA inn som noen som kan hindre aggresjonen fra naboen.

Nguyễn văn Thiệu Der Spiegel 1979 TTT_spiegel1-900x682

Sør-Vietnam hadde sine dilemmaer den gangen. Ikke bare i krigen mot den tyranniske aggressoren fra Nord. Faktisk hadde Sør-Vietnam i 1972 lyktes med å slå tilbake den største invasjonen fra Nord hittil. Påskeoffensiven kostet kommunistene dyrt – kanskje 80.000 til 100.000 falne og sårede. Sør-Vietnam vant, men betalte også med titusener soldater.

Men et stort dilemma for Sør-Vietnam var i forholdet til sin største allierte – USA. Den 10. november for 45 år siden troppet den amerikanske generalen Alexander Haig opp hos Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu. Haig var en ideell budbringer, ikke bare fordi han og Thieu begge hadde vært generaler som nå var i sivil tjeneste. Haig hadde også kjennskap til Sør-Vietnam da han i mars 1967 hadde ledet en bataljon som slo tilbake kommunistene i et slag i Sør-Vietnam. Fem år senere var han assistent til den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Henry Kissinger.

Haig kom til Saigon den 10. november 1972 for å overrekke Nixons brev til Thieu. Nixon hadde flere seire bak seg i 1972. Den diplomatiske seieren kom etter besøkene i Beijing og Moskva. På hjemmebanen ble han nettopp gjenvalgt som president. I flere uker hadde Nixon presset Thieu til å skrive under «fredsavtalen» som Kissinger hadde forhandlet fram med Nord-Vietnam. Kanskje skjønte nordvietnameseren Le Duc Tho og amerikaneren Kissinger allerede den gangen at «fredsavtalen» var en bløff. I ettertid er det ikke vanskelig å se slik. «Fredsavtalen» lovet ikke bare fred, men også at sørvietnameserne selv skulle bestemme over sin egen fremtid. Men Thieu gjennomskuet det den gangen og nektet å skrive under avtalen som betød tap av Sør-Vietnam.

Nixons brev til Thieu, datert den 8. november 1972, inneholdt bl.a. Nixons frustrasjoner over situasjonen. Hvis Thieu ikke gjorde som Nixon sa, ville det bli en «katastrofe» for det sørvietnamesiske folket, truet Nixon. Men hvis Thieu var medgjørlig, lokket Nixon med fagre løfter (1). Nok en gang hadde Nixon lovet velgerne at han skulle fikse fred i Vietnam. Vi vet ikke om han og Kissinger lå våken om natten og vred seg. Men de virket desperate. I et senere brev til Thieu, datert 14. november 1972, kom Nixon med mer konkrete løfter samtidig som han bagatelliserte avtaleteksten:

But far more important than what we say in the agreement on this issue is what we do in the event the enemy renews its aggression. You have my absolute assurance that if Hanoi fails to abide by the terms of this agreement it is my intention to take swift and severe retaliatory action.

Henry Kissinger and Nguyen Van Thieu

Gjennomskuet president Nguyễn Văn Thiệu rådgiveren Henry Kissinger da de snakket sammen på Uavhengighetspalasset (Dinh Độc Lập) i Saigon august 1972? Foto: Corbis

Thieu trodde kanskje på Nixons tomme garantier. Om Thieu hadde gjennomskuet Kissingers og Le Duc Thos «fredsavtale»-bløff, måtte han likevel velge mellom Nixons trussel om øyeblikkelig stans av USAs hjelp til Sør-Vietnam eller utsettelse av tilbaketrekningen for å kjøpe tid. Thieu hadde ikke færre soldater med stridserfaring enn NATO, men var minst like avhengig av USAs våpenhjelp som NATO-landene er. Thieu måtte til slutt skrive under avtalen som viser seg å være som han trodde, en dødsdom over Sør-Vietnam. Men Norge æret Tho og Kissinger med fredsprisen, og Nobelkomiteens leder Aase Wind Lionæs prøvde å berge avtalen i sin tale:

Avtaler om våpenhvile mellom stater må ikke betviles, må ikke oppfattes bare som papirbestemmelser – men som en moralsk og ufravikelig forpliktelse mellom de stater som har undertegnet dem. (Den möysommelige vei til full fred, Tildeling av Nobels fredspris til Henry Kissinger og Le Duc Tho Oslo, 10. desember 1973)

Om Nixon fortsatt ville engasjere seg i verden, insisterte flere og flere amerikanere den gangen på at USA skulle abdisere fra rollen som verdenspoliti. Og den amerikanske kongressens resolusjon om krigsmakter (War Powers Resolution) fra 1973 satte en effektiv hindring for amerikanske presidenter som ønsket å føre krig uten grønt lys fra kongressen. Amerikanernes lyst til å trekke seg fra verdenen, ser vi nå hos Trump og hans velgere.

Om USA ikke er nølende nå, virker Trump mindre lovende enn sine forgjengere. Jeg ønsker likevel USA lykke til med havområdet østenfor Vietnam, for rettferdighetens skyld. Jeg ønsker NATO lykke til, for vår egen sikkerhet. Og jeg ser frem til sommeren.

(1) Original tekst i Nixons brev til Thieu: «I must first of all express my deep disappointment over what I consider to be a dangerous drift in the relationship between our two countries», og «I would like to work with you and your government in my second term to defend freedom in South Vietnam in peacetime as we have worked during my first term to defend it in conflict.»

Se også andre innlegg: 27. januar: Paris-avtalen 1973 og Kissinger om Paris-avtalen

Kilder:

  • The Palace File by Nguyen Tien Hung and‎ Jerrold L. Schecter
  • Alexander Haig
  • Defence Ministers agree to upgrade NATO Command Structure – NATO
  • Trump delivers ‘America first’ speech at Asia-Pacific economic summit (CNN)

2 kommentarer

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam, USAs engasjement

Kalte deltagerne i debatten for fascister

Tidens gang VG 2017 1967 fascisterPå denne dag: I dagens VG står det en liten notis i spalten «Tidens gang i Verdens Gang». Følgende ble rapportert i VG for 50 år siden:

Fredag 27. oktober 1967. Fascist-injurien
Forfatteren Sigbjørn Hølmebakk var den som kalte deltagerne [i] Vietnam-debatten i fjernsynet i går for fascister. Redaktør Terje Baalsrud ville ikke ha en slik betegnelse på seg. – Jeg beklager, fremfører min unnskyldning og innrømmer at jeg begikk en kjempetabbe, sier Per Øivind Heradstveit til VG. – Jeg har knapt sovet i hele natt.

I våre dager ville noen kalt en slik politisk ytring som hatretorikk. Jeg vet ikke hva den ble kalt den gangen.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Media og Vietnamkrigen, Norsk holdning til Vietnamkrigen

Sørvietnameserne fraværende i dokumentaren om Vietnam

Den amerikanske historikeren drøfter her fraværet av vietnameserne i dokumentaren «Vietnam» av Ken Burns, som NRK viser i oktober-november 2017. Filmen handler egentlig om USA, ikke om Vietnam.

The Absence of South Vietnam in “The Vietnam War” and in the American Consciousness

Han skriver videre:

ND024_ThienThanMuDoDapXuongDatUltimately, this is a movie about “America” rather than “Vietnam.” What Burns and Novick try to demonstrate is that the deep divides in American society today can be traced back to the time of the Vietnam War.

In exploring how America became divided at that time, Burns and Novick try not to privilege any single person or group in/from America by showing the complexity of each person or group, and by doing so they change how these years are often presented. For instance, almost every time that Burns and Novick discuss a famous event in the history of the anti-war movement, they follow that by noting that polls at that time showed that Americans favored the actions of the police/the establishment rather than the anti-war protestors.

og

However, in their effort to look at the complexity of the diverse views of Americans, there is one topic that is conspicuously absent – South Vietnam and the South Vietnamese. In this 18-hour long documentary, the Americans who are interviewed, and the narrator, say almost nothing about South Vietnam and the South Vietnamese.

The Absence of South Vietnam in “The Vietnam War” and in the American Consciousness

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Media og Vietnamkrigen, Sør-Vietnam

Valgresultatet ble offentliggjort

Vi er i innspurten til valgkampen for Stortingsvalg 2017. Men når jeg skriver om valgresultatet som ble offentliggjort, mener jeg det som skjedde i dag for 50 år siden, i Sør-Vietnam.

Den 4. september 1967 ble resultatet av det sørvietnamesiske presidentvalget offentliggjort. Dagen før hadde over fire millioner stemmeberettigede oppsøkt valgurnene over hele Sør-Vietnam for å velge landets president. Samme dag ble det også meldt om kommunistenes sabotasjer som drepte 65 og såret 306 personer.

Kandidatparet Thieu – Ky vant med 1,6 millioner stemmer mens det nest største kandidatparet Dzu – Chiêu fikk  800.000 stemmer. Til tross for dobbelt så mange stemmer fikk paret Thieu – Ky kun 34 prosent av stemmene. Årsaken er at det var ni kandidatpar som kjempet om plassen i Dinh Doc Lap – Selvstendighetspalasset, også kalt Presidentpalasset. Det er meldt om 22 amerikanske valgobservatører og 93 andre fra 21 land.

Sammenliknet med solide demokratier i Vesten var det sørvietnamesiske regimet ikke bra nok. Denne sammenlikningen var sørvietnameserne ikke så opptatt av. For dem var det mest relevant å sammenlikne Sør mot Nord. Og regimet i Sør var et bedre valg sammenliknet med kommunistene i Nord. For sør-vietnameserne var valget i 1967 derfor et stort skritt i riktig retning.

Les også:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

8. august: Krøll på tidssonen

På denne dag:

I boken Verden som var min. Sekstitallet av forfatteren Ketil Bjørnstad minnes han om bl.a. Camus’ død, Cuba-krisen, The Beatles, Algerie-krigen, Marilyn Monroe, Kennedy-mordene, drapet på Martin Luther King, raseurolighetene i USA og Vietnamkrigen (Aschehoug 2015, Oslo). Men det skjedde også andre ting på sekstitallet som man tenker mindre på. For eksempel bestemte Stortinget i 1965 at Norge ikke lenger skulle stille klokka fram til sommertid slik man fra 1959 hadde gjort seks år på rad (1). To år senere justerte Nord-Vietnam også klokka si. Den 8. august 1967 vedtok myndighetene i Nord-Vietnam at landet skulle skru klokka tilbake med en time. Hvorfor?

Fra før hadde både Nord- og Sør-Vietnam samme klokketid som Beijing. Denne hovedstaden i Fastlands-Kina ligger i den koordinerte universelle tidssonen UTC+8. Til sammenlikning hører Norge til tidssonen UTC+1, som betyr at Beijing er sju timer foran Oslo. Vel å merke gjelder dette vintertid.

Den nordvietnamesiske hovedstaden Hanoi ligger sørvest for Beijing. Geografien tilsier at Vietnam skulle være i tidssonen UTC+7, en time bak Beijing. Det er derfor forståelig at Nord-Vietnam i dag for 50 år siden ga ordre om at klokka skulle stilles en time tilbake. Men én times forskjell i tidssone kan noen ganger gi en dags forskjell. Det skjedde for eksempel i desember 1967, da vintersolvervet falt på den 21. i Hanoi og 22. i Beijing. I den nordlige hemisfæren er det som kjent den korteste dagen i året.

På denne mørkeste dagen i 1967 befant 77-år gamle Ho Chi Minh seg i Beijing da han fikk telegram fra sitt kommunistiske politbyrå. Han måtte komme hjem til et viktig møte (2). Han landet i Hanoi noen dager senere og ble straks vist den mest reviderte planen for et stort angrep på Sør-Vietnam. Opphavsretten til planen tilhørte angivelig kommunistpartiets sentrale medlemmer Le Duan og Le Duc Tho.

Vi vet ikke hvor mye den aldrende presidenten Ho trodde på slagplanen. I hvert fall hadde han fra før advart mot «subjektive» vurderinger (3). Men han klarte ikke å hindre de krigerske kameratene fra å igangsette megaplanen for «stort angrep, stort opprør» (Tổng công kích – tổng khởi nghĩa), som i Vesten senere er blitt kjent som Tet-offensiven. Tet er vietnamesisk nyttår. Det er for vietnameserne som både jul, nyttår og syttende mai på en gang for nordmenn.

Sekstitallet

I ettertid er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor kommunistene hadde valgt Tet som tidspunktet for angrepet. Sørvietnamesiske soldater ville feire høytiden med familien. For å sikre at flest mulig av dem skulle holde seg hjemme, foreslo nordvietnameserne attpåtil en sju dagers våpenhvile. De gjentok samtidig anklagene mot Sør-Vietnams påståtte brudd på våpenhvile under julefeiringen for å skape et inntrykk av et seriøst ønske om en fredelig feiring. Sør-Vietnam gikk på limpinnen.

Riktig nok hadde lederne i Sør-Vietnam og USA fått etterretningsrapporter om et kommende stort angrep, men trodde at det ville skje før eller etter Tet. Få av dem hadde stor nok fantasi til å tro at kommunistene skulle bryte løftet i forbindelse med landets mest hellige høytid. Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu sendte derfor minst 50 % av sine soldater hjem på perm. Selv forlot han Saigon og dro til konas hjemby i My Tho.

Kommunistene slo til som planlagt mot en rekke sørvietnamesiske byer, mens befolkningen var i feiringens rus. Sør-Vietnam ble bokstavelig talt tatt på senga. Smellene fra kinaputtene som hører til Tet, overdøvet kalashnikov-gevær (AK-47) fra sabotørene på frammarsj. Disse lyktes innledningsvis.

Men Le Duan og den senere fredsprisvinneren Le Duc Tho gjorde ikke bare flere «subjektive» vurderinger. De hadde kanskje glemt, eller undervurdert konsekvensen av, at klokka hadde blitt skrudd tilbake i Nord-Vietnam, men ikke i Sør. Igjen ga én times forskjell i tidssone en dags forskjell i Tet-feiringen. Nord-Vietnams første nyttårsdag falt på den 29. januar 1968, mot 30. i Sør. Det kan kort forklares med at mens tidssonene er i takt med solen, følger vietnamesiske merkedager månens bevegelse som reflekteres i månekalenderen. Solen og månen følger som kjent hver sin rytme i himmelen. Det kan dermed skape utakt på jorden.

Mange kommunistenheter i Sør fulgte ordren, og kalenderen, fra Nord-Vietnam. Det store angrepet kom derfor en dag tidligere i mange sørvietnamesiske byer, noe som gjorde at Sør-Vietnams forsvar i andre byer fikk litt ekstra tid til å forberede seg på et angrep. Angripernes utakt kan ha reddet Sør-Vietnam fra en verre katastrofe.

NgoQuangTruong

General Ngo Quang Truong ledet sørvietnamesernes kamp mot kommunistene i Hue.

Det er selvsagt ikke bare tilfeldigheter som reddet Sør-Vietnam. Det som berget Sør-Vietnam, var at de får soldatene som ikke var på perm, ytet kraftig motstand mot fienden. I andre tilfeller fattet lederne mistanke og forberedte seg. I Hue for eksempel, luktet general Ngo Quang Truong lunten. Selv om han hadde sendt soldater på perm etter presidentens ordre, valgte han å bli i divisjonens hovedkvarter i Hue og ventet på fienden. Da angrepet kom, var han klar til å lede sine soldater gjennom de tre ukene kommunistene herjet keiserbyen.

Bidragene fra General Truong og hans soldater ble ikke nevnt i Bjørnstads biografi. Isteden beretter den norske forfatteren, i tråd med Vestens tradisjonelle historieskriving om Vietnamkrigen, detaljert om angrepet på den amerikanske ambassaden i Saigon, etterfulgt av historien om US Marines som kom og tok Hue tilbake, gate for gate, på side 635 og 636. Dette til tross for at de fleste angrepsmålene var sørvietnamesiske, og at det var langt flere sørvietnamesiske enn amerikanske soldater som deltok i kampene.

Det er likevel bra at Bjørnstad fikk med seg at «lokalbefolkningen støtter opp om amerikanerne og den sørvietnamesiske hæren i langt større grad enn det den militære ledelsen i Hanoi hadde regnet med.» Ja, det kom et stort angrep, men det store opprøret uteble. Tet-offensiven ble en menneskelig katastrofe for sivilbefolkningen i Sør, og en militær katastrofe for kommunistene. Disse begikk også etterretningstabber. A propos etterretningsfadeser forekommer de oftere enn man tror, men få vil innrømme det. Tenk for eksempel på at USA ble tatt på senga da japanske bombefly dukket opp over Pearl Harbor 7. desember 1941. Eller at norsk politi ikke kunne hindre 22. juli.

Etter 22. juli var det tegn på mer solidaritet og mer bevissthet om ekstremismen og terrorismen hos de sivile og myndighetene. Det er ikke helt ulikt det som skjedde i Sør-Vietnam etter Tet-offensiven. Mange sørvietnamesere engasjerte seg i humanitært arbeid, og flere unge menn meldte seg frivillig til militær tjeneste. Sør-Vietnam reiste seg raskt, slik jeg har skrevet om i andre innlegg om Tet-offensiven. Det var håp.

Bjørnstad assosierer sekstitallet med håp. Han fargelegger tiåret: «Hvert tiår har en farge i min erindring. Sekstitallet er gult». Som D-dur, hevdet komponisten Bjørnstad, for «det har noe med håp og forventninger å gjøre». Gult er også det sørvietnamesiske flagget, som ble heiset opp i gamlebyen i Hue den 24. februar 1968.

For leserne som ønsker å lese mer om Tetoffensiven, anbefaler jeg artikkelen DØDSAPENS ÅR – TÉT MÂU THÂN – CHÊ´T MÂU THÂN, som etter min mening er den beste på norsk om offensiven.

Referanser

  1. https://snl.no/sommertid
  2. «Theo ông Vũ Kỳ, thư ký riêng của ông, ngày 21-12-1967, Văn phòng Trung ương điện “mời Bác về dự họp Bộ Chính trị”. «Huy Đức. Bên Thắng Cuộc – Quyển II: Quyền bính. Osin Book 2012.
  3. «In his final attempt to exert authority over the revolution that he only symbolically led, Ho went on the attack. First, the aged leader questioned the “subjectivity” of Le Duan and Dung’s plans, intimating that perhaps the first secretary and his senior general were being unrealistic and overly optimistic in their goals for the upcoming offensive.» i Nguyen, Lien Hang T. Hanoi’s War: An International History of the War for Peace in Vietnam. (Kindle Locations 2061-2064). The University of North Carolina Press. Kindle Edition.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien, Militærhistorie, Sør-Vietnam

1. april 1967: Ny grunnlov i Sør-Vietnam

På denne dag:

I dag er det 50 år siden daværende Sør-Vietnam – Republikken Vietnam – fikk sin nye grunnlov. Grunnloven var moderne og basert på demokratiske prinsipper, med de 3 statsmaktene. Ledere skulle velges demokratisk, presidentens makt skulle begrenses og opposisjon var tillatt. Ytringsfriheten ble sikret. Nasjonalforsamlingen besto av Thượng nghị viên (Overhuset) og Hạ nghị viện (Underhuset).

«Inspektoratet» – Giám sát Viện, noe som liknet på Riksrevisjonen – ble opprettet for å granske korrupsjon og maktmisbruk. Inpsektoratet besto av 18 personer hvorav 1/3 ble oppnevnt av Nasjonalforsamlingen, 1/3 av presidenten og 1/3 av Høyesterett. Det var dommer Phạm Đình Hưng som sto bak forslaget.

Men et spørsmål dukker opp når man tenker på Grunnloven som ble vedtatt: Gjaldt rettssamfunnet bare på papiret, eller gjaldt det også i virkeligheten?

Dokumentert demokratisk praksis
I en doktoravhandling fra University of Southern Mississippi tok juristen Vincent J. Sherry, Jr. dette opp. Sherry gikk gjennom teksten og gransket praktisen. Han nevnte spesielt rettsaken mot parlamentsrepresentant Tran Ngoc Chau, som ble beskyltdt for å være kommunistsympatisør. Selv om han ble dømt skyldig av lavere domstoler, ble dommen funnet grunnlovsstridig, og han ble frifunnet. I et annet tilfelle hvor finansministeren foreslo å innføre kriseskatten, fant Høyesteretten at ministerens forslag var grunnlovsstridig. Demokratiet ble testet i praksis.

Vincent Sherry konkluderte dermed i sin avhandling med at «ledelsen i det sørvietnamesiske juridiske systemet er på linje med den juridiske eliten i et hvilket som helst land i den frie verden når det gjelder kompetanse og dedikasjon». Han håpet at regimet ville vedvare slik at demokratiet ville bli fullt utbygget. Men slik gikk det ikke.

Aftenposten01041967_Grunnlov

Aftenposten 1. april 1967 om ny grunnlov i Sør-Vietnam

Vendepunkt. Jeg mener at grunnloven fra 1967 var et vendepunkt i Sør-Vietnams 21 års historie. Den ble bygget på intensjonen om et liberalt demokrati som president Ngo Dinh Diem hadde lovet i 1954 da han overtok makten i Sør-Vietnam.

Han kastet franskmennene ut av landet. Mens landet ikke hadde noen erfaring med demokrati eller selvstyre under fransk koloniherre, gjorde president Diem et imponerende forsøk på nasjons- og statsbygging. Han snublet dessverre i forsøket og ble etter hvert motarbeidet av både egne ledere, kommunister og amerikanske «allierte». Han ble styrtet i et kupp i 1963. Etter kuppet ble Sør-Vietnam styrt av skiftene regjeringer, inntil en grunnlovsskrivende nasjonalforsamling ble valgt i 1966. Den leverte et grunnlovsforslag som ble godkjent 1. april 1967. Ifølge grunnloven skulle presidentvalg holdes i løpet av året. Valget fant sted i september 1967, til tross for kommunistenes terror for å sabotere valget. Generalene Thieu og Ky vant valget, noe som var forståelig ut fra situasjonen der Sør-Vietnam var i krig. Men de gamle generalene måtte etter valget forholde seg til de demokratiske spillereglene.

1967 var ikke bare et vendepunkt for Sør-Vietnam – på vei til demokratiet. For Vesten var det også et vendepunkt: mange i Vesten vendte ryggen til Sør-Vietnam og begynte å støtte kommunistene fra Nord. I en slik atmosfære er det ikke så rart at Vesten ikke lot seg begeistre av Sør-Vietnams grunnlov.

Som kjent vant kommunistene fra Nord krigen i 1975. De erstattet det halvferdige demokratiet i Sør med et marxistisk diktatur. Når jeg ser tilbake i historien, tør jeg påstå at perioden 1967 – 1975 var den mest demokratiske perioden i Vietnams historie inntil i dag.

Les også:

3 kommentarer

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam