Category Archives: I dag i historien

1. april 1967: Ny grunnlov i Sør-Vietnam

På denne dag:

I dag er det 50 år siden daværende Sør-Vietnam – Republikken Vietnam – fikk sin nye grunnlov. Grunnloven var moderne og basert på demokratiske prinsipper, med de 3 statsmaktene. Ledere skulle velges demokratisk, presidentens makt skulle begrenses og opposisjon var tillatt. Ytringsfriheten ble sikret. Nasjonalforsamlingen besto av Thượng nghị viên (Overhuset) og Hạ nghị viện (Underhuset).

«Inspektoratet» – Giám sát Viện, noe som liknet på Riksrevisjonen – ble opprettet for å granske korrupsjon og maktmisbruk. Inpsektoratet besto av 18 personer hvorav 1/3 ble oppnevnt av Nasjonalforsamlingen, 1/3 av presidenten og 1/3 av Høyesterett. Det var dommer Phạm Đình Hưng som sto bak forslaget.

Men et spørsmål dukker opp når man tenker på Grunnloven som ble vedtatt: Gjaldt rettssamfunnet bare på papiret, eller gjaldt det også i virkeligheten?

Dokumentert demokratisk praksis
I en doktoravhandling fra University of Southern Mississippi tok juristen Vincent J. Sherry, Jr. dette opp. Sherry gikk gjennom teksten og gransket praktisen. Han nevnte spesielt rettsaken mot parlamentsrepresentant Tran Ngoc Chau, som ble beskyltdt for å være kommunistsympatisør. Selv om han ble dømt skyldig av lavere domstoler, ble dommen funnet grunnlovsstridig, og han ble frifunnet. I et annet tilfelle hvor finansministeren foreslo å innføre kriseskatten, fant Høyesteretten at ministerens forslag var grunnlovsstridig. Demokratiet ble testet i praksis.

Vincent Sherry konkluderte dermed i sin avhandling med at «ledelsen i det sørvietnamesiske juridiske systemet er på linje med den juridiske eliten i et hvilket som helst land i den frie verden når det gjelder kompetanse og dedikasjon». Han håpet at regimet ville vedvare slik at demokratiet ville bli fullt utbygget. Men slik gikk det ikke.

Aftenposten01041967_Grunnlov

Aftenposten 1. april 1967 om ny grunnlov i Sør-Vietnam

Vendepunkt. Jeg mener at grunnloven fra 1967 var et vendepunkt i Sør-Vietnams 21 års historie. Den ble bygget på intensjonen om et liberalt demokrati som president Ngo Dinh Diem hadde lovet i 1954 da han overtok makten i Sør-Vietnam.

Han kastet franskmennene ut av landet. Mens landet ikke hadde noen erfaring med demokrati eller selvstyre under fransk koloniherre, gjorde president Diem et imponerende forsøk på nasjons- og statsbygging. Han snublet dessverre i forsøket og ble etter hvert motarbeidet av både egne ledere, kommunister og amerikanske «allierte». Han ble styrtet i et kupp i 1963. Etter kuppet ble Sør-Vietnam styrt av skiftene regjeringer, inntil en grunnlovsskrivende nasjonalforsamling ble valgt i 1966. Den leverte et grunnlovsforslag som ble godkjent 1. april 1967. Ifølge grunnloven skulle presidentvalg holdes i løpet av året. Valget fant sted i september 1967, til tross for kommunistenes terror for å sabotere valget. Generalene Thieu og Ky vant valget, noe som var forståelig ut fra situasjonen der Sør-Vietnam var i krig. Men de gamle generalene måtte etter valget forholde seg til de demokratiske spillereglene.

1967 var ikke bare et vendepunkt for Sør-Vietnam – på vei til demokratiet. For Vesten var det også et vendepunkt: mange i Vesten vendte ryggen til Sør-Vietnam og begynte å støtte kommunistene fra Nord. I en slik atmosfære er det ikke så rart at Vesten ikke lot seg begeistre av Sør-Vietnams grunnlov.

Som kjent vant kommunistene fra Nord krigen i 1975. De erstattet det halvferdige demokratiet i Sør med et marxistisk diktatur. Når jeg ser tilbake i historien, tør jeg påstå at perioden 1967 – 1975 var den mest demokratiske perioden i Vietnams historie inntil i dag.

Les også:

3 kommentarer

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

VIET MINH – TERRORENS ANATOMI.

Det er kommet et veldokumentert og nøkternt innlegg om de vietnamesiske kommunistenes terror:

Om vi ønsker å oppildne bøndene til å gripe til våpen, må vi først fylle dem med hat for fienden. (Le Duc Tho, vinner av Nobels fredspris 1973)

Eller

Massehenrettelsene av bønder under kampanjene mot ‘landeiere’ og de senere brutale nedslaktningene av protesterende bønder i Nghe An provinsen, viser også at kommuniststaten på ingen måte var noen stat av ‘arbeidere og bønder’. (David Marr)

Eller

Hei, kamerater. La oss forene våre styrker. Uten anger smadre våre dødelige fiender. Godseiere, kapitalister og opposisjonelle. Vi må brenne til aske de som ikke følger oss, de reaksjonære. Knoklene deres skal vi knuse! (Kampsang for Viet Minh)

Les videre her: VIET MINH – TERRORENS ANATOMI.

Comments Off on VIET MINH – TERRORENS ANATOMI.

Filed under I dag i historien

2. november: Barack Obama og Ngô Đình Diệm

Åtte år med Barack Obama har endret mindre enn mange håpet, står det på forsiden til dagens Aftenposten. Hvorfor? Ifølge journalistene Christina Pletten og Steinar Dyrnes er mange afroamerikanske områder i dyp krise, tross åtte år med historiens første svarte president. Dette står i kontrast til det jeg husker fra Obamas taler i hans første valgkamp. Publikumet jublet. Folk ropet «Change!». Mine norske venner arrangerte «Change»-parti for å ære ham. Nobelkomitéen gikk enda lengre. Den ga ham fredsprisen på forskudd. Så kom virkeligheten.

Virkeligheten møtte også den sørvietnamesiske presidenten Ngô Đình Diệm (1901 – 1963), da han kom tilbake til Vietnam i 1954. Da hadde han tilbrakt fire år i eksil etter at kommunistene hadde dømt ham til døden in absentia. Før dette igjen ble han jaget av franskmennene for sine antifranske aktiviteter.

Virkeligheten som Diệm møtte i 1954, var et land som hadde blitt styrt og plyndret av franskmennene i 80 år. Diem ville bygge en ny stat og en ny nasjon. Han lovet litt mer enn forandring. Han ville ha «revolusjon». Det var en vanskelig oppgave som ikke bare var avhengig av hans lederskap, men også av folket rundt ham. Men få vietnamesere hadde erfaring med stat og styring på høyt nivå, siden disse stillingene hadde vært forbeholdt franskmennene.

Diệm lovet selvstendighet, og kastet franske byråkrater ut av Sør-Vietnam. Han lovet demokrati og lærte befolkningen å avgi stemme ved folkeavstemningen i 1955. Han fikk laget en grunnlov, som ble vedtatt for 60 år siden i oktober. Hans vietnamisering av statsapparatet, utdanningssystemet og de militære vakte begeistring i befolkningen. Perioden fra 1955 til 1960 husker mange vietnamesere som gullalderen i det 20. århundre.

Men Diệm møtte også motstand. Noen generaler prøvde, med støtte fra franskmennene, å styrte hans regime. Som om det ikke var nok, prøvde kommunistene fra Nord-Vietnam også å erobre Sør-Vietnam. Med fiender både innenfra og utenfra, kneblet hans regime opposisjonen. Mange i hans familie fikk sentrale stillinger i staten. Folk mener at han blandet politikk og religion. På vei til demokratiet snublet president Diệm også. Så kom det militære kuppet den 1. november 1963.

I dag er det 53 år siden han ble drept i militærkuppet. Da hadde han vært Sør-Vietnams statsoverhode i åtte år, fra 1955 til 1963. Hvordan har han blitt husket?

Det kommer på øyne som ser. Fire år etter Diệms død minnet den svarte amerikaneren Martin Luther King jr. om ham den 4. april 1967 i Riverside kirke i New York. King omtalte statsminister (sic) Diệm som «en av de ondeste moderne diktatorer» («one of the most vicious modern dictators»).

Året etter sto den svenske undervisningsministeren Olof Palme den 21. februar 1968 foran 5.000 demonstranter på Sergels torg og hevdet at «… Diem-regimen som installerades i Saigon för att representera det s.k. demokratiska alternativet blev intensivt avskydd av folket. Den störtades 1963 och sörjes av ingen.»

Sørges av ingen? Mens mange av Vestens ledende skikkelser teppebombet president Diems ettermæle, var sørvietnamesernes kollektive hukommelse av ham mer tvetydig. Selv mener jeg at Diem, til tross for sine feil, fikk utrettet mye mer enn Obama i løpet av åtte år som statsleder, selv om det ikke er så enkelt å sammenlikne de to politikerne. Begge ble møtt med høye forventninger som senere også skapte frustrasjoner.

Den 2. november 1971, i dag for 45 år siden, samlet fem tusen mennesker i Notre-Dame katedral i Saigon, på vietnamesisk Nhà thờ Đức Bà Sài Gòn, for å minnes president Diem. Det store antallet mennesker overrasket pressen. Enda mer overraskende var at man fant ledende politikere, flere av dem som hadde vært i opposisjonen mot Diệm, blant de oppmøtte. Kona til president Nguyen Van Thieu, som hadde deltatt i kuppet mot Diệm, var der. Vise-president Tran Van Huong, en ledende buddhistisk politiker, var også der (Fear, 2016).

Mange vietnamesere husker president Diệm som en glødende patriot, en nasjonsbygger, en asketisk politiker med høy moral. Til tross for anklager om regimets korrupsjon, eide Diệm antakelig ikke mer enn den offisielle lønnen sin da han ble drept.

For tre dager siden møtte et par hundre vietnamesere opp ved graven hans i Vietnam. Det var modig gjort, siden Diệm fortsatt betraktes som regimets fiende. Politiet overvåket forsamlingen, men grep ikke inn.

Vårt minne om president Diệm fortsetter å formes i årene som kommer.

Kilde:

  • Fear, S. (2016). The Ambiguous Legacy of Ngô Đình Diệm in South Vietnam’s Second Republic (1967–1975). Journal of Vietnamese Studies, 11(1), 1-75. doi:10.1525/jvs.2016.11.1.1

2 kommentarer

Filed under I dag i historien

18. september 1966: Solkoms resolusjon om Vietnam

På denne dag: I dag for 50 år siden vedtok Den norske solidaritetskomité for Vietnam (SOLKOM) en resolusjon om Vietnamkrigen. I resolusjon den 18. september 1966 uttrykket SOLKOM bl.a. «dypfølte solidaritet med det vietnamesiske folk». Organisasjonen stilte samtidig en rekke krav. Det krevdes bl.a. at amerikanerne skulle slutte bombingene i Vietnam, at man måtte ha forhandlinger for å stoppe krigen, at løsningen skulle baseres på Genève-avtalen og at fremmede tropper skulle ut av Vietnam.

SOLKOM ble dannet i desember 1965 og var kun 9 måneder gammel ved resolusjonens tidspunkt. Det er interessant i dag å lese resolusjonens tekst for å forstå SOLKOMs virkelighetsoppfatning. I deres verden var det vietnamesiske folk ett folk, kanskje under ledelse av Ho Chi Minh, selv om teksten ikke røpet noe om det. SOLKOM må ha ment at det var amerikanerne som førte krig i Vietnam men ingen andre gjorde det. SOLKOM ga inntrykk av at den hadde fått lest og forstått Genève-avtalen.

Selv tviler jeg på SOLKOMs innsikt i hva som skjedde i Vietnamkrigen den gangen. SOLKOM må ha fått hjelp fra noen som mente at de representerte hele det vietnamesiske folket. Hvem var de?

De satt på møterommet på Folkets hus, og ble beskrevet som representanter for fagbevegelsen i Nord-Vientam og for Vietcong-bevegelsen (Aftenposten 21. september 1966).

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Norsk holdning til Vietnamkrigen

15. september 1971: Terror rammet Saigon

I Vietnamkrigen myldret det av utenlandske journalister som var innom Saigon for kortere eller lengre perioder. En av dem var den tyske fotojournalisten Perry Kretz fra det tyske magasinet Stern. Han var forresten mannen bak reportasjen om «napalmjenta» Kim Phuc etter at hun i 1973 ble utskrevet fra sykehuset. Men etter at kommunistene vant krigen i 1975, hadde han som andre vestlige journalister ikke lenger adgang til riket.

Først i 1983 fikk han gjensyn med Saigon da myndighetene hadde åpnet døren på gløtt for vennlige journalister fra Vesten. Ikke så overraskende stilte det kommunistiske vertskapet et krav – at journalistene skulle skrive kommunistenes versjon av Vietnamkrigen.

I Saigon møtte Perry Kretz to «revolusjonære helter», en mann og en kvinne, som han skulle intervjue. Han spurte kvinnen: «Hvorfor har du så mange medaljer?» Hun svarte enkelt at hun hadde vært en modig geriljasoldat i krigen, og en av hennes store seire var granatangrepet på diskoteket «Tu Do» i gaten med samme navn i sentrum av Saigon. Tu Do betyr forresten frihet på vietnamesiskFra en moped hadde hun kastet flere granater inn i folkemengden på diskoteket som mange velstående sørvietnamesere angivelig frekventerte for å høre på rockemusikk. «Du traff ikke meg», opplyste den tyske journalisten (Chong, 1999) .

1971-mcgovern-views-the-wreckage-of-a-bombed-nightclub-in-saigon-nick-ut-ap

Den amerikanske senatoren McGovern var på ruinen i Saigon etter at kommunistene hadde kastet flere granater i diskoteket «Tu Do» den 15. september 1971. Gjerningskvinnen ble dekorert og fikk tittelen «revolusjonær helt». McGovern var på talefot med kommunistene og støttet ikke Sør-Vietnam. Bildet ble tatt av Nick Ut/AP nesten et år før han tok bildet av Kim Phuc.

Angrepet på «Friheten» skjedde denne uken for 45 år siden, den 15. september 1971. Kretz satt selv inne på diskoteket da granatene eksploderte. Han fikk varig hørselsskade, men var blant de 3 heldige som verken ble drept eller alvorlig såret. Det ble rapportert 27 som mistet livet og 40 alvorlig såret. Ofrene inkluderte både gjestene på diskoteket og forbipasserende.

Samme dag var den amerikanske senatoren McGovern tilfeldigvis i Saigon som et ledd i valgkampen mot Nixon. Hans grunnholdning var at president Thieu måtte gå av. Granatangrepet endret neppe hans holdning til de to stridende vietnamesiske partene, Nord- og Sør-Vietnam. Til den sørvietnamesiske presidenten Thieu fortalte McGovern om sin motstand mot USAs engasjement i Vietnam og at Thieu ikke kunne regne med hans støtte. Samtidig var McGovern i vennlige samtaler med nordvietnameserne (Berman, 2001).

For sørvietnameserne hadde det vilkårlige angrepet vekket frykt og mistenksomhet, ikke ulikt det som har skjedd i Europa og USA i år etter flere terroraksjoner. Terrorhandlingene har gjort at vi aksepterer mer og mer begrensninger i våre rettigheter. I Sør-Vietnam var kravet fra sånne som McGovern det motsatte – å bygge opp demokratiet mens fienden terroriserte befolkningen.

Kilder:

  • Berman, L. (2001). No peace, no honor: Nixon, Kissinger, and betrayal in Vietnam. New York: Free press.
  • Chong, D. (1999). The girl in the picture: The Kim Phuc story: Viking.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

Long Tan: minnene sensureres

På denne dag: I disse dager for 50 år siden gikk kommunistene til angrep på australiernes base i Long Tan utenfor Saigon. I slaget den 18. august 1966 mistet den australske styrken 18 soldater. Tapet på kommunistenes side var på noen hundre.

For å minnes de falne hadde de australske veteranene og deres familie planlagt en minneseremoni ved Long Tan i år. Dagen før seremonien skulle finnes sted, annonserte Vietnams myndigheter at politiet ville sperre adgangen til minnestedet. Etter diplomatenes iherdige innsats kunne gjestene likevel komme for å legge ned blomster ved minnesmerket. Men det var forbudt å holde tale. Forbudet er i tråd med ett-parti-systemets politikk i Vietnam, som taler om forsoning og forbyr uttrykk og minner som partiet ikke liker.

Hvorfor valgte australierne å delta på Sør-Vietnams side i krigen? Jeg har tidligere skrevet om Australias rolle i Vietnamkrigen der jeg bl.a. prøvde å gi flere forklaringer. For å sette oss inn i deres situasjon, vil jeg anbefale den nye Afghanistanrapporten som ble lagt frem før sommeren i år med tittelen «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014». Der står det at er av Norges tre hovedmål for engasjementet i Afghanistan var «å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans». Australia på 1960-tallet var annerledes enn Norge på 2000-tallet, men det finnes visse paralleller. For Australia på 1960-tallet spilte forholdet til USA og hensynet til sikkerheten mot kommunistenes frammarsj i Asia også en viktig rolle. Det er kanskje ikke nødvendig å si at jeg mener at Sør-Vietnam på mange måter var mye bedre enn Afghanistan.

Les gjerne:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien

USA: «En fiendtlig Kina bør forhindres fra aggresjon»

12. juli 2016 meldte NRK om at voldgiftsdomstolen i Haag avviste Kinas krav i konflikten med Filippinene i Sør-Kina-havet. Domstolen slo fast at Kina ikke har noe historisk krav over områdene. Kina har imidlertid sagt at de verken aksepterte eller anerkjente dommen fra Haag. Det var Filippinene som brakte saken til domstolen i Haag. Vietnameserne hadde en interesse i saken, siden Kina også ville ha en stor jafs av havet som vietnameserne har sett på som sitt.

Advokaten Philippe Sands som representerte Filippinnene, sa følgende til Morgenbladet, publisert den 15. juli 2016:

Det er en stor og viktig kjennelse. Jeg kan ikke overdrive hvor tydelig, betydningsfull og retningsgivende den er. Internasjonale folkerettsadvokater som har satt seg inn i dommen nå det siste døgnet, har uttalt at den er ekstremt velskrevet og velfundert. Nå må vi vente og se hva som skjer over tid. Men på grunn av den store, regionale dimensjonen, vil ikke Kina kunne ignorere dette.

Nyheten fra Haag vekket jubel hos innbyggerne i landene som vender mot Sør-Kina-havet. Vietnameserne kaller det «Bien Dong», som betyr Øst-havet, og ikke Sør-Kina-havet. Blant eksilvietnameserne, meg inkludert, var det også begeistring etter at dommen ble kjent.

Nyheten vekket selvsagt også interesse hos dem som beskjeftiger seg med USAs utenrikspolitikk. Forskeren Steven Groves mener for eksempel at USA bør engasjere seg militært i havsområdet.

Det er interessant å merke seg at på samme dag for 50 år siden uttalte daværende USAs president Johnson om trusselen fra Kina. I talen til The American Alumni Council den 12. juli 1966 sa han bl.a. «En fiendtlig Kina bør forhindres fra aggresjon»:

  • A peaceful mainland China is central to a peaceful Asia.
  • A hostile China must be discouraged from aggression.
  • A misguided China must be encouraged toward understanding of the outside world and toward policies of peaceful cooperation.

Det var Johnsons etterfølger, president Nixon, som klarte å åpne døren til Kina. Femti år etter Johnsons advarsel mot Kina sendte president Obama en indirekte hilsen til Kina da han holdt tale under sitt besøk i Vietnam i mai 2016. «Store nasjoner skal ikke trakassere mindre nasjoner», sa han og fikk applaus hos publikum:

  • Nations are sovereign, and no matter how large or small a nation may be, its sovereignty should be respected, and it territory should not be violated. Big nations should not bully smaller ones. Disputes should be resolved peacefully.

Fin retorikk. Som kjent er ikke USA alltid villig til å holde løftet om å beskytte sine allierte. Spørsmålet er nå om USA er villig til å betale prisen for å holde Sør-Kina-havet i fred. Jeg vet ikke hvor grensen går, og Kina vil sikkert teste den.

Referanser:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, USAs engasjement