Category Archives: I dag i historien

8. august: Krøll på tidssonen

På denne dag:

I boken Verden som var min. Sekstitallet av forfatteren Ketil Bjørnstad minnes han om bl.a. Camus’ død, Cuba-krisen, The Beatles, Algerie-krigen, Marilyn Monroe, Kennedy-mordene, drapet på Martin Luther King, raseurolighetene i USA og Vietnamkrigen (Aschehoug 2015, Oslo). Men det skjedde også andre ting på sekstitallet som man tenker mindre på. For eksempel bestemte Stortinget i 1965 at Norge ikke lenger skulle stille klokka fram til sommertid slik man fra 1959 hadde gjort seks år på rad (1). To år senere justerte Nord-Vietnam også klokka si. Den 8. august 1967 vedtok myndighetene i Nord-Vietnam at landet skulle skru klokka tilbake med en time. Hvorfor?

Fra før hadde både Nord- og Sør-Vietnam samme klokketid som Beijing. Denne hovedstaden i Fastlands-Kina ligger i den koordinerte universelle tidssonen UTC+8. Til sammenlikning hører Norge til tidssonen UTC+1, som betyr at Beijing er sju timer foran Oslo. Vel å merke gjelder dette vintertid.

Den nordvietnamesiske hovedstaden Hanoi ligger sørvest for Beijing. Geografien tilsier at Vietnam skulle være i tidssonen UTC+7, en time bak Beijing. Det er derfor forståelig at Nord-Vietnam i dag for 50 år siden ga ordre om at klokka skulle stilles en time tilbake. Men én times forskjell i tidssone kan noen ganger gi en dags forskjell. Det skjedde for eksempel i desember 1967, da vintersolvervet falt på den 21. i Hanoi og 22. i Beijing. I den nordlige hemisfæren er det som kjent den korteste dagen i året.

På denne mørkeste dagen i 1967 befant 77-år gamle Ho Chi Minh seg i Beijing da han fikk telegram fra sitt kommunistiske politbyrå. Han måtte komme hjem til et viktig møte (2). Han landet i Hanoi noen dager senere og ble straks vist den mest reviderte planen for et stort angrep på Sør-Vietnam. Opphavsretten til planen tilhørte angivelig kommunistpartiets sentrale medlemmer Le Duan og Le Duc Tho.

Vi vet ikke hvor mye den aldrende presidenten Ho trodde på slagplanen. I hvert fall hadde han fra før advart mot «subjektive» vurderinger (3). Men han klarte ikke å hindre de krigerske kameratene fra å igangsette megaplanen for «stort angrep, stort opprør» (Tổng công kích – tổng khởi nghĩa), som i Vesten senere er blitt kjent som Tet-offensiven. Tet er vietnamesisk nyttår. Det er for vietnameserne som både jul, nyttår og syttende mai på en gang for nordmenn.

Sekstitallet

I ettertid er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor kommunistene hadde valgt Tet som tidspunktet for angrepet. Sørvietnamesiske soldater ville feire høytiden med familien. For å sikre at flest mulig av dem skulle holde seg hjemme, foreslo nordvietnameserne attpåtil en sju dagers våpenhvile. De gjentok samtidig anklagene mot Sør-Vietnams påståtte brudd på våpenhvile under julefeiringen for å skape et inntrykk av et seriøst ønske om en fredelig feiring. Sør-Vietnam gikk på limpinnen.

Riktig nok hadde lederne i Sør-Vietnam og USA fått etterretningsrapporter om et kommende stort angrep, men trodde at det ville skje før eller etter Tet. Få av dem hadde stor nok fantasi til å tro at kommunistene skulle bryte løftet i forbindelse med landets mest hellige høytid. Sør-Vietnams president Nguyen Van Thieu sendte derfor minst 50 % av sine soldater hjem på perm. Selv forlot han Saigon og dro til konas hjemby i My Tho.

Kommunistene slo til som planlagt mot en rekke sørvietnamesiske byer, mens befolkningen var i feiringens rus. Sør-Vietnam ble bokstavelig talt tatt på senga. Smellene fra kinaputtene som hører til Tet, overdøvet kalashnikov-gevær (AK-47) fra sabotørene på frammarsj. Disse lyktes innledningsvis.

Men Le Duan og den senere fredsprisvinneren Le Duc Tho gjorde ikke bare flere «subjektive» vurderinger. De hadde kanskje glemt, eller undervurdert konsekvensen av, at klokka hadde blitt skrudd tilbake i Nord-Vietnam, men ikke i Sør. Igjen ga én times forskjell i tidssone en dags forskjell i Tet-feiringen. Nord-Vietnams første nyttårsdag falt på den 29. januar 1968, mot 30. i Sør. Det kan kort forklares med at mens tidssonene er i takt med solen, følger vietnamesiske merkedager månens bevegelse som reflekteres i månekalenderen. Solen og månen følger som kjent hver sin rytme i himmelen. Det kan dermed skape utakt på jorden.

Mange kommunistenheter i Sør fulgte ordren, og kalenderen, fra Nord-Vietnam. Det store angrepet kom derfor en dag tidligere i mange sørvietnamesiske byer, noe som gjorde at Sør-Vietnams forsvar i andre byer fikk litt ekstra tid til å forberede seg på et angrep. Angripernes utakt kan ha reddet Sør-Vietnam fra en verre katastrofe.

NgoQuangTruong

General Ngo Quang Truong ledet sørvietnamesernes kamp mot kommunistene i Hue.

Det er selvsagt ikke bare tilfeldigheter som reddet Sør-Vietnam. Det som berget Sør-Vietnam, var at de får soldatene som ikke var på perm, ytet kraftig motstand mot fienden. I andre tilfeller fattet lederne mistanke og forberedte seg. I Hue for eksempel, luktet general Ngo Quang Truong lunten. Selv om han hadde sendt soldater på perm etter presidentens ordre, valgte han å bli i divisjonens hovedkvarter i Hue og ventet på fienden. Da angrepet kom, var han klar til å lede sine soldater gjennom de tre ukene kommunistene herjet keiserbyen.

Bidragene fra General Truong og hans soldater ble ikke nevnt i Bjørnstads biografi. Isteden beretter den norske forfatteren, i tråd med Vestens tradisjonelle historieskriving om Vietnamkrigen, detaljert om angrepet på den amerikanske ambassaden i Saigon, etterfulgt av historien om US Marines som kom og tok Hue tilbake, gate for gate, på side 635 og 636. Dette til tross for at de fleste angrepsmålene var sørvietnamesiske, og at det var langt flere sørvietnamesiske enn amerikanske soldater som deltok i kampene.

Det er likevel bra at Bjørnstad fikk med seg at «lokalbefolkningen støtter opp om amerikanerne og den sørvietnamesiske hæren i langt større grad enn det den militære ledelsen i Hanoi hadde regnet med.» Ja, det kom et stort angrep, men det store opprøret uteble. Tet-offensiven ble en menneskelig katastrofe for sivilbefolkningen i Sør, og en militær katastrofe for kommunistene. Disse begikk også etterretningstabber. A propos etterretningsfadeser forekommer de oftere enn man tror, men få vil innrømme det. Tenk for eksempel på at USA ble tatt på senga da japanske bombefly dukket opp over Pearl Harbor 7. desember 1941. Eller at norsk politi ikke kunne hindre 22. juli.

Etter 22. juli var det tegn på mer solidaritet og mer bevissthet om ekstremismen og terrorismen hos de sivile og myndighetene. Det er ikke helt ulikt det som skjedde i Sør-Vietnam etter Tet-offensiven. Mange sørvietnamesere engasjerte seg i humanitært arbeid, og flere unge menn meldte seg frivillig til militær tjeneste. Sør-Vietnam reiste seg raskt, slik jeg har skrevet om i andre innlegg om Tet-offensiven. Det var håp.

Bjørnstad assosierer sekstitallet med håp. Han fargelegger tiåret: «Hvert tiår har en farge i min erindring. Sekstitallet er gult». Som D-dur, hevdet komponisten Bjørnstad, for «det har noe med håp og forventninger å gjøre». Gult er også det sørvietnamesiske flagget, som ble heiset opp i gamlebyen i Hue den 24. februar 1968.

For leserne som ønsker å lese mer om Tetoffensiven, anbefaler jeg artikkelen DØDSAPENS ÅR – TÉT MÂU THÂN – CHÊ´T MÂU THÂN, som etter min mening er den beste på norsk om offensiven.

Referanser

  1. https://snl.no/sommertid
  2. «Theo ông Vũ Kỳ, thư ký riêng của ông, ngày 21-12-1967, Văn phòng Trung ương điện “mời Bác về dự họp Bộ Chính trị”. «Huy Đức. Bên Thắng Cuộc – Quyển II: Quyền bính. Osin Book 2012.
  3. «In his final attempt to exert authority over the revolution that he only symbolically led, Ho went on the attack. First, the aged leader questioned the “subjectivity” of Le Duan and Dung’s plans, intimating that perhaps the first secretary and his senior general were being unrealistic and overly optimistic in their goals for the upcoming offensive.» i Nguyen, Lien Hang T. Hanoi’s War: An International History of the War for Peace in Vietnam. (Kindle Locations 2061-2064). The University of North Carolina Press. Kindle Edition.

Legg igjen en kommentar

Filed under Hanoi-regimet, I dag i historien, Militærhistorie, Sør-Vietnam

1. april 1967: Ny grunnlov i Sør-Vietnam

På denne dag:

I dag er det 50 år siden daværende Sør-Vietnam – Republikken Vietnam – fikk sin nye grunnlov. Grunnloven var moderne og basert på demokratiske prinsipper, med de 3 statsmaktene. Ledere skulle velges demokratisk, presidentens makt skulle begrenses og opposisjon var tillatt. Ytringsfriheten ble sikret. Nasjonalforsamlingen besto av Thượng nghị viên (Overhuset) og Hạ nghị viện (Underhuset).

«Inspektoratet» – Giám sát Viện, noe som liknet på Riksrevisjonen – ble opprettet for å granske korrupsjon og maktmisbruk. Inpsektoratet besto av 18 personer hvorav 1/3 ble oppnevnt av Nasjonalforsamlingen, 1/3 av presidenten og 1/3 av Høyesterett. Det var dommer Phạm Đình Hưng som sto bak forslaget.

Men et spørsmål dukker opp når man tenker på Grunnloven som ble vedtatt: Gjaldt rettssamfunnet bare på papiret, eller gjaldt det også i virkeligheten?

Dokumentert demokratisk praksis
I en doktoravhandling fra University of Southern Mississippi tok juristen Vincent J. Sherry, Jr. dette opp. Sherry gikk gjennom teksten og gransket praktisen. Han nevnte spesielt rettsaken mot parlamentsrepresentant Tran Ngoc Chau, som ble beskyltdt for å være kommunistsympatisør. Selv om han ble dømt skyldig av lavere domstoler, ble dommen funnet grunnlovsstridig, og han ble frifunnet. I et annet tilfelle hvor finansministeren foreslo å innføre kriseskatten, fant Høyesteretten at ministerens forslag var grunnlovsstridig. Demokratiet ble testet i praksis.

Vincent Sherry konkluderte dermed i sin avhandling med at «ledelsen i det sørvietnamesiske juridiske systemet er på linje med den juridiske eliten i et hvilket som helst land i den frie verden når det gjelder kompetanse og dedikasjon». Han håpet at regimet ville vedvare slik at demokratiet ville bli fullt utbygget. Men slik gikk det ikke.

Aftenposten01041967_Grunnlov

Aftenposten 1. april 1967 om ny grunnlov i Sør-Vietnam

Vendepunkt. Jeg mener at grunnloven fra 1967 var et vendepunkt i Sør-Vietnams 21 års historie. Den ble bygget på intensjonen om et liberalt demokrati som president Ngo Dinh Diem hadde lovet i 1954 da han overtok makten i Sør-Vietnam.

Han kastet franskmennene ut av landet. Mens landet ikke hadde noen erfaring med demokrati eller selvstyre under fransk koloniherre, gjorde president Diem et imponerende forsøk på nasjons- og statsbygging. Han snublet dessverre i forsøket og ble etter hvert motarbeidet av både egne ledere, kommunister og amerikanske «allierte». Han ble styrtet i et kupp i 1963. Etter kuppet ble Sør-Vietnam styrt av skiftene regjeringer, inntil en grunnlovsskrivende nasjonalforsamling ble valgt i 1966. Den leverte et grunnlovsforslag som ble godkjent 1. april 1967. Ifølge grunnloven skulle presidentvalg holdes i løpet av året. Valget fant sted i september 1967, til tross for kommunistenes terror for å sabotere valget. Generalene Thieu og Ky vant valget, noe som var forståelig ut fra situasjonen der Sør-Vietnam var i krig. Men de gamle generalene måtte etter valget forholde seg til de demokratiske spillereglene.

1967 var ikke bare et vendepunkt for Sør-Vietnam – på vei til demokratiet. For Vesten var det også et vendepunkt: mange i Vesten vendte ryggen til Sør-Vietnam og begynte å støtte kommunistene fra Nord. I en slik atmosfære er det ikke så rart at Vesten ikke lot seg begeistre av Sør-Vietnams grunnlov.

Som kjent vant kommunistene fra Nord krigen i 1975. De erstattet det halvferdige demokratiet i Sør med et marxistisk diktatur. Når jeg ser tilbake i historien, tør jeg påstå at perioden 1967 – 1975 var den mest demokratiske perioden i Vietnams historie inntil i dag.

Les også:

3 kommentarer

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

VIET MINH – TERRORENS ANATOMI.

Det er kommet et veldokumentert og nøkternt innlegg om de vietnamesiske kommunistenes terror:

Om vi ønsker å oppildne bøndene til å gripe til våpen, må vi først fylle dem med hat for fienden. (Le Duc Tho, vinner av Nobels fredspris 1973)

Eller

Massehenrettelsene av bønder under kampanjene mot ‘landeiere’ og de senere brutale nedslaktningene av protesterende bønder i Nghe An provinsen, viser også at kommuniststaten på ingen måte var noen stat av ‘arbeidere og bønder’. (David Marr)

Eller

Hei, kamerater. La oss forene våre styrker. Uten anger smadre våre dødelige fiender. Godseiere, kapitalister og opposisjonelle. Vi må brenne til aske de som ikke følger oss, de reaksjonære. Knoklene deres skal vi knuse! (Kampsang for Viet Minh)

Les videre her: VIET MINH – TERRORENS ANATOMI.

Comments Off on VIET MINH – TERRORENS ANATOMI.

Filed under I dag i historien

2. november: Barack Obama og Ngô Đình Diệm

Åtte år med Barack Obama har endret mindre enn mange håpet, står det på forsiden til dagens Aftenposten. Hvorfor? Ifølge journalistene Christina Pletten og Steinar Dyrnes er mange afroamerikanske områder i dyp krise, tross åtte år med historiens første svarte president. Dette står i kontrast til det jeg husker fra Obamas taler i hans første valgkamp. Publikumet jublet. Folk ropet «Change!». Mine norske venner arrangerte «Change»-parti for å ære ham. Nobelkomitéen gikk enda lengre. Den ga ham fredsprisen på forskudd. Så kom virkeligheten.

Virkeligheten møtte også den sørvietnamesiske presidenten Ngô Đình Diệm (1901 – 1963), da han kom tilbake til Vietnam i 1954. Da hadde han tilbrakt fire år i eksil etter at kommunistene hadde dømt ham til døden in absentia. Før dette igjen ble han jaget av franskmennene for sine antifranske aktiviteter.

Virkeligheten som Diệm møtte i 1954, var et land som hadde blitt styrt og plyndret av franskmennene i 80 år. Diem ville bygge en ny stat og en ny nasjon. Han lovet litt mer enn forandring. Han ville ha «revolusjon». Det var en vanskelig oppgave som ikke bare var avhengig av hans lederskap, men også av folket rundt ham. Men få vietnamesere hadde erfaring med stat og styring på høyt nivå, siden disse stillingene hadde vært forbeholdt franskmennene.

Diệm lovet selvstendighet, og kastet franske byråkrater ut av Sør-Vietnam. Han lovet demokrati og lærte befolkningen å avgi stemme ved folkeavstemningen i 1955. Han fikk laget en grunnlov, som ble vedtatt for 60 år siden i oktober. Hans vietnamisering av statsapparatet, utdanningssystemet og de militære vakte begeistring i befolkningen. Perioden fra 1955 til 1960 husker mange vietnamesere som gullalderen i det 20. århundre.

Men Diệm møtte også motstand. Noen generaler prøvde, med støtte fra franskmennene, å styrte hans regime. Som om det ikke var nok, prøvde kommunistene fra Nord-Vietnam også å erobre Sør-Vietnam. Med fiender både innenfra og utenfra, kneblet hans regime opposisjonen. Mange i hans familie fikk sentrale stillinger i staten. Folk mener at han blandet politikk og religion. På vei til demokratiet snublet president Diệm også. Så kom det militære kuppet den 1. november 1963.

I dag er det 53 år siden han ble drept i militærkuppet. Da hadde han vært Sør-Vietnams statsoverhode i åtte år, fra 1955 til 1963. Hvordan har han blitt husket?

Det kommer på øyne som ser. Fire år etter Diệms død minnet den svarte amerikaneren Martin Luther King jr. om ham den 4. april 1967 i Riverside kirke i New York. King omtalte statsminister (sic) Diệm som «en av de ondeste moderne diktatorer» («one of the most vicious modern dictators»).

Året etter sto den svenske undervisningsministeren Olof Palme den 21. februar 1968 foran 5.000 demonstranter på Sergels torg og hevdet at «… Diem-regimen som installerades i Saigon för att representera det s.k. demokratiska alternativet blev intensivt avskydd av folket. Den störtades 1963 och sörjes av ingen.»

Sørges av ingen? Mens mange av Vestens ledende skikkelser teppebombet president Diems ettermæle, var sørvietnamesernes kollektive hukommelse av ham mer tvetydig. Selv mener jeg at Diem, til tross for sine feil, fikk utrettet mye mer enn Obama i løpet av åtte år som statsleder, selv om det ikke er så enkelt å sammenlikne de to politikerne. Begge ble møtt med høye forventninger som senere også skapte frustrasjoner.

Den 2. november 1971, i dag for 45 år siden, samlet fem tusen mennesker i Notre-Dame katedral i Saigon, på vietnamesisk Nhà thờ Đức Bà Sài Gòn, for å minnes president Diem. Det store antallet mennesker overrasket pressen. Enda mer overraskende var at man fant ledende politikere, flere av dem som hadde vært i opposisjonen mot Diệm, blant de oppmøtte. Kona til president Nguyen Van Thieu, som hadde deltatt i kuppet mot Diệm, var der. Vise-president Tran Van Huong, en ledende buddhistisk politiker, var også der (Fear, 2016).

Mange vietnamesere husker president Diệm som en glødende patriot, en nasjonsbygger, en asketisk politiker med høy moral. Til tross for anklager om regimets korrupsjon, eide Diệm antakelig ikke mer enn den offisielle lønnen sin da han ble drept.

For tre dager siden møtte et par hundre vietnamesere opp ved graven hans i Vietnam. Det var modig gjort, siden Diệm fortsatt betraktes som regimets fiende. Politiet overvåket forsamlingen, men grep ikke inn.

Vårt minne om president Diệm fortsetter å formes i årene som kommer.

Kilde:

  • Fear, S. (2016). The Ambiguous Legacy of Ngô Đình Diệm in South Vietnam’s Second Republic (1967–1975). Journal of Vietnamese Studies, 11(1), 1-75. doi:10.1525/jvs.2016.11.1.1

2 kommentarer

Filed under I dag i historien

18. september 1966: Solkoms resolusjon om Vietnam

På denne dag: I dag for 50 år siden vedtok Den norske solidaritetskomité for Vietnam (SOLKOM) en resolusjon om Vietnamkrigen. I resolusjon den 18. september 1966 uttrykket SOLKOM bl.a. «dypfølte solidaritet med det vietnamesiske folk». Organisasjonen stilte samtidig en rekke krav. Det krevdes bl.a. at amerikanerne skulle slutte bombingene i Vietnam, at man måtte ha forhandlinger for å stoppe krigen, at løsningen skulle baseres på Genève-avtalen og at fremmede tropper skulle ut av Vietnam.

SOLKOM ble dannet i desember 1965 og var kun 9 måneder gammel ved resolusjonens tidspunkt. Det er interessant i dag å lese resolusjonens tekst for å forstå SOLKOMs virkelighetsoppfatning. I deres verden var det vietnamesiske folk ett folk, kanskje under ledelse av Ho Chi Minh, selv om teksten ikke røpet noe om det. SOLKOM må ha ment at det var amerikanerne som førte krig i Vietnam men ingen andre gjorde det. SOLKOM ga inntrykk av at den hadde fått lest og forstått Genève-avtalen.

Selv tviler jeg på SOLKOMs innsikt i hva som skjedde i Vietnamkrigen den gangen. SOLKOM må ha fått hjelp fra noen som mente at de representerte hele det vietnamesiske folket. Hvem var de?

De satt på møterommet på Folkets hus, og ble beskrevet som representanter for fagbevegelsen i Nord-Vientam og for Vietcong-bevegelsen (Aftenposten 21. september 1966).

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Norsk holdning til Vietnamkrigen

15. september 1971: Terror rammet Saigon

I Vietnamkrigen myldret det av utenlandske journalister som var innom Saigon for kortere eller lengre perioder. En av dem var den tyske fotojournalisten Perry Kretz fra det tyske magasinet Stern. Han var forresten mannen bak reportasjen om «napalmjenta» Kim Phuc etter at hun i 1973 ble utskrevet fra sykehuset. Men etter at kommunistene vant krigen i 1975, hadde han som andre vestlige journalister ikke lenger adgang til riket.

Først i 1983 fikk han gjensyn med Saigon da myndighetene hadde åpnet døren på gløtt for vennlige journalister fra Vesten. Ikke så overraskende stilte det kommunistiske vertskapet et krav – at journalistene skulle skrive kommunistenes versjon av Vietnamkrigen.

I Saigon møtte Perry Kretz to «revolusjonære helter», en mann og en kvinne, som han skulle intervjue. Han spurte kvinnen: «Hvorfor har du så mange medaljer?» Hun svarte enkelt at hun hadde vært en modig geriljasoldat i krigen, og en av hennes store seire var granatangrepet på diskoteket «Tu Do» i gaten med samme navn i sentrum av Saigon. Tu Do betyr forresten frihet på vietnamesiskFra en moped hadde hun kastet flere granater inn i folkemengden på diskoteket som mange velstående sørvietnamesere angivelig frekventerte for å høre på rockemusikk. «Du traff ikke meg», opplyste den tyske journalisten (Chong, 1999) .

1971-mcgovern-views-the-wreckage-of-a-bombed-nightclub-in-saigon-nick-ut-ap

Den amerikanske senatoren McGovern var på ruinen i Saigon etter at kommunistene hadde kastet flere granater i diskoteket «Tu Do» den 15. september 1971. Gjerningskvinnen ble dekorert og fikk tittelen «revolusjonær helt». McGovern var på talefot med kommunistene og støttet ikke Sør-Vietnam. Bildet ble tatt av Nick Ut/AP nesten et år før han tok bildet av Kim Phuc.

Angrepet på «Friheten» skjedde denne uken for 45 år siden, den 15. september 1971. Kretz satt selv inne på diskoteket da granatene eksploderte. Han fikk varig hørselsskade, men var blant de 3 heldige som verken ble drept eller alvorlig såret. Det ble rapportert 27 som mistet livet og 40 alvorlig såret. Ofrene inkluderte både gjestene på diskoteket og forbipasserende.

Samme dag var den amerikanske senatoren McGovern tilfeldigvis i Saigon som et ledd i valgkampen mot Nixon. Hans grunnholdning var at president Thieu måtte gå av. Granatangrepet endret neppe hans holdning til de to stridende vietnamesiske partene, Nord- og Sør-Vietnam. Til den sørvietnamesiske presidenten Thieu fortalte McGovern om sin motstand mot USAs engasjement i Vietnam og at Thieu ikke kunne regne med hans støtte. Samtidig var McGovern i vennlige samtaler med nordvietnameserne (Berman, 2001).

For sørvietnameserne hadde det vilkårlige angrepet vekket frykt og mistenksomhet, ikke ulikt det som har skjedd i Europa og USA i år etter flere terroraksjoner. Terrorhandlingene har gjort at vi aksepterer mer og mer begrensninger i våre rettigheter. I Sør-Vietnam var kravet fra sånne som McGovern det motsatte – å bygge opp demokratiet mens fienden terroriserte befolkningen.

Kilder:

  • Berman, L. (2001). No peace, no honor: Nixon, Kissinger, and betrayal in Vietnam. New York: Free press.
  • Chong, D. (1999). The girl in the picture: The Kim Phuc story: Viking.

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien, Sør-Vietnam

Long Tan: minnene sensureres

På denne dag: I disse dager for 50 år siden gikk kommunistene til angrep på australiernes base i Long Tan utenfor Saigon. I slaget den 18. august 1966 mistet den australske styrken 18 soldater. Tapet på kommunistenes side var på noen hundre.

For å minnes de falne hadde de australske veteranene og deres familie planlagt en minneseremoni ved Long Tan i år. Dagen før seremonien skulle finnes sted, annonserte Vietnams myndigheter at politiet ville sperre adgangen til minnestedet. Etter diplomatenes iherdige innsats kunne gjestene likevel komme for å legge ned blomster ved minnesmerket. Men det var forbudt å holde tale. Forbudet er i tråd med ett-parti-systemets politikk i Vietnam, som taler om forsoning og forbyr uttrykk og minner som partiet ikke liker.

Hvorfor valgte australierne å delta på Sør-Vietnams side i krigen? Jeg har tidligere skrevet om Australias rolle i Vietnamkrigen der jeg bl.a. prøvde å gi flere forklaringer. For å sette oss inn i deres situasjon, vil jeg anbefale den nye Afghanistanrapporten som ble lagt frem før sommeren i år med tittelen «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014». Der står det at er av Norges tre hovedmål for engasjementet i Afghanistan var «å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans». Australia på 1960-tallet var annerledes enn Norge på 2000-tallet, men det finnes visse paralleller. For Australia på 1960-tallet spilte forholdet til USA og hensynet til sikkerheten mot kommunistenes frammarsj i Asia også en viktig rolle. Det er kanskje ikke nødvendig å si at jeg mener at Sør-Vietnam på mange måter var mye bedre enn Afghanistan.

Les gjerne:

 

Legg igjen en kommentar

Filed under I dag i historien